Mamma kom inn på venterommet med et brett. Det var et fat med to brødskiver og et glass med appelsinjuice der. "Dn, vennen. Spis litt nå, Felix har det bra!" hun har prøvd i 3 dager nå. "Faen da mamma! Han har sittet i koma i tre dager, og du forventer at jeg skal spise? Ikke tal om!" skrek jeg og gikk mot det store vinduet som har perspektiver mot hele byen. Tårene randt nok de og.
Felix har jeg vell funnet i en park, knivstukket. Han sov der om natten, og det er ikke så trygt. Og Felix tar ikke selvmord, er han gal? Nei. Så han har nok blitt angrepet av noen gateliggere, eller kidnappere, alt jeg vet er at det kunne vært en to år gammel gutt som kastet en kniv feil og den traff han (hahahah). Kun gud veit..
Legen kom ut døren til Felix. "Hva gjør du her?! Dere skulle overvåke Felix!" kjefter jeg og styrter mot han. "Om 24 timer så kobler vi av maskinene, hvis han ikke våkner i løpet av tiden eller gir fra seg tegn til noe lignende." sier legen ufølsomt.
"Du holder nå kjeft og gjør jobben din! Dere kobler maskinene av, og jeg kobler av huene deres! Felix dør ikke, okey?! Nå gå inn dit din drittunge og pass på han." skrek jeg opp i trynet til legen og dro han ned mot meg ved hjelp av kragen på den hvite sykepleier skjorta hans.
Legen så sjokkert ned på meg og rev seg løs grepet mitt. "Vakter!" ropte han. To menn kom til syne med uniformer. Legen ga tegn til at de skulle dra meg ut. Jeg sprelte og sparket så mye jeg klarte til ingen nytte.
"OM DERE RØRER MASKINENE FELIX LEVER AV, SVERGER JEG PÅ Å DREPE DERE RETT ETTER!" hyler jeg og spreller mens vaktene drar meg ut. Så desperat var jeg..
De åpnet utgangsdøra på sykehuset og slapp meg ned på beina. "Hør her, jeg vet du er redd for kjæresten din. Men du må vite en ting; han overlever ikke! Vi har flere viktigere mennesker som trenger hjelp her, og den gutten der er til ingen nytte her i landet. Så dør han, bryr ingen seg. Gjør og si hva du enn vil, ingenting vil endre seg. Gutten du kalte Felix er død." sa en av vaktene. Han var brun.
"Hver så snill, jeg vil ikke miste han.." sa jeg og datt ned på knerne. Han ene vakten hjalp meg opp. Jeg så opp på han med håp i øynene, men han så irritert ned på meg.
"Slutt med tennåringsdramaet ditt og dra! Vi har ikke tid til umodne ungdommer nå!" sa han ufølsomt. "Dere er dyr! Ufølsomme villdyr! Alt det dere bryr dere om er penger!" skrek jeg og prøvde konstant og bryte meg inn. Men det var helt håpløst.
"Dn, jenta mi! Hva driver dere med!" sier mamma løpende da hun ser vaktene dytte meg vekk sykehuset. "Få henne vekk før vi ringer politiet!" sa den samme vakten som sa at Felix ville dø.
Mamma nikket og dro meg inn i en klem. Jeg hulket og begravde ansiktet mitt i genseren hennes. "De sa Felix skulle dø, og.. Og at han ikke er viktig," får jeg fram. "Hyyysj, vennen. Dette skal nok gå fint. Jeg er her," hvisket hun rolig og hest. Jeg roet meg ned, men tårene randt fortsatt som en foss helt musestille.
Viktig spørsnål: Skal Felix dø nå, or nah?
*heltemusikk* *også kommer jeg*, Quak
