"Dn, alt er din feil! Jeg hater deg!" skrek Felix og slo meg helt ukontrolert. Jeg gråt og hylte, men ingen brydde seg. Heller ikke mamma! Ingen! Jeg kjente meg svakere og svakere. "Dn, Dn. Dn!" hørte jeg.
"Dn, Dn, Dn!" jeg brå våknet og så mamma riste på meg. Det var bare en drøm, en stygg en. Et mareritt som kunne vært ekte, for Felix hater meg jo!
"Har Felix våknet?" spør jeg med masse håp i stemmen, ja det var masse igjen etter i går.. "De kobler av maskinene i dag.." sier hun trist og stryker meg på hode. Jeg slår hånden hennes vekk.
"Du kan ikke la dem bare gjøre det!" skriker jeg. "Jammen jeg har jo ikke noe med det å gjøre, de har allerede tatt sitt valg!" hun slår ut med armene. "Bare dra til helvete mamma!" ropte jeg og løp ned.
Dør Felix, dør jeg. Såpass lett er det. Jeg løp inn kjøkkenet og letet desperat etter den skarpeste kniven. Jeg blir dratt tilbake. Lukten til pappa spredte seg i nesen min.
"Ikke! La meg være!" skriker jeg og sparker. "Hyysj, hyysj." han bruker samme teknikken til mamma, hvisker hest og rolig for å roe meg ned. Og det funker alltid.. Jeg roet meg forsiktig, men var fortsatt like desperat etter å få se Felix.
"Jeg skal ta deg med på sykehuset, okey?" hvisket pappa lavt. Jeg nikket taust. Han slapp grepet rundt meg og gikk ut, nå stolte han på at jeg løp ut i gangen. Og det gjorde jeg. Jeg vil se Felix, hvertfall levende..
"Jeg venter ute!" ropte pappa. Jeg svarte ikke og bare kledde yttertøyet. Jeg spurtet ut og mot bilen som var parkert fint utenfor huset. Den var starta, og da sikkerhets beltet mitt var festet på føyk vi avgårde.
Jeg så ut vinduet hele veien til sykehuset. "Hva skal du gjøre, om noe dumt skjer med Felix?" spør pappa plutselig. Jeg snur meg og ser stygt på han.
Takk pappa, tusen takk for å minne meg på det som om det ikke var gnidd langt inn i tankene mine allerede.. "Dø rett etter," sa jeg ufølsomt. Pappa sukket irritert og stanset bilen. "Her er vi," mumlet han. Jeg smalt bildøren opp, og smalt den igjen.
Jeg spurtet mot inngangsdøra og til korridoren til rommet Felix ligger i. Jeg stod rett foran rommet til Felix og jeg følte jeg ville dø innvendig. Legene suste forbi, og inn til han. Jeg gikk desperat inn og var på vei til å hyle ett smerte hyl.
"DU LEVER!" hyler jeg isteden.
Takk meg senere, hahhah.
