Jeg haltet langsomt hjemover, kun fordi jeg hadde et digert blåmerke på kneet. Jeg og Oscar (ikke fra the fooo) fra klassen, hadde førstemann til klasserommet. Også tryna jeg på trappen, og rullet helt ned.. Ingen sår, men veldig store smerter. "Au," mumlet jeg for meg selv.
"Trenger du hjelp?" hørte jeg noen foran meg si. Stemmen var kjent, men for å være sikker dro jeg blikket mitt opp fra bakken og mot personen. Jeg så rett inn i noen krystall blå øyne. Har jeg rett, er dem til en jeg faktisk savner. Jeg så ned over på det lange blonde håret. Marthe.. Jeg kremtet, "Nei."
"Du trenger da hjelp, du hinker." sier hun små beskymret. "Hold deg til Isac, du." sa jeg spydig. Okey, kanskje jeg var litt for frekk nå. "Jeg prøvde bare å hjelpe.." mumlet hun og snudde sakte på hælen.
Hun gikk noen skritt. Og snudde seg et par ganger i håp om at jeg ombestemmer meg, og veit du hva? Det fristet og tilgi henne. "Jeg trenger kanskje litt hjelp da. Om du fortsatt vil?" smilte jeg da hun snudde seg igjen med håpet i blikket. Hun nikket ivrig, og løp mot meg. Hun var gått fem, seks meter sånn ca.
"Jeg har faktisk savnet deg, jeg." smilte Marthe. "Jeg å, egentlig." smilte jeg og haltet. Jeg hadde hånden rundt nakken hennes, for å støtte meg opp. "Jeg er lei for det jeg sa.." mumlet hun.
Jeg så rart på henne. "Det om Felix." sa hun igjen. Og nå så jeg bare enda rart på henne. Hva var det hun sa om Felix? Husker ikke.. "Om at han var død? Ringer det noen bjelle?" lo hun. "Åja, hadde helt glemt det. Pøh, det går fint." lo jeg tilbake.
Jeg kom meg trygt hjem, ved hjelp av Marthe. Min 'nye' bestevenn. Selv om vi har vært bestevenner siden åttende klasse, føler jeg at vi har blitt kjent i dag. Telefonen dirrer og jeg tar den opp.
Et nummer jeg helst ikke ville se, fikk skjermen til å lyse opp. Isac sitt.. Nå blir absolutt alt ødelagt. Spesielt meg og Felix, nå som vi har blitt bestevenner og greier.. Selv Felix oppfører seg som om vi var kjærester, når vi ikke er det. *La Marthe vøre i fred! Du vet ikke hvor mye du såret henne forgje gang, og nå vil du gjøre det igjen?!* sto det.
*Det ser ut som om jeg og Marthe var lesbiske eller no, også slo jeg opp. Når du skriver det på den måten, Isac. Og dessuten, så skrives det ikke 'vøre' men 'være', smartass.* sendte jeg tilbake. *Hold deg til Felix.* skrev han som et lyn.
"For en freak.." mumlet jeg lavt. Han har visst glemt den episoden der han kysset meg i skoledoen, da han og Marthe var sammen (de er fortsatt sammen). Det var for noen dager siden. Og gjett om hvor mye bank han får av Felix, om han får vite noe om det? Masse.
*Hold deg til Marthe, du som var utro og kysset meg uten min vilje i skoledoen.* skrev jeg. Han svarte ikke. Jeg ble ganske lettet. Han kunne komme med det argumentet 'du kysset tilbake' eller 'du trakk deg aldri unna'. For det gjorde jeg ikke. Jeg ville bare ha noen å støtte meg på, på den tiden. Felix var jo trossalt mellom liv og død der og da!
Fun fact: Viste du at hvis man holder i navelen til en annen person i mer enn tjue sekunder kan man bli anmeldt ved bruk av vold? Altså voldtekt?
