Jeg smilte fra øre til øre og salte tårer randt på skinnene mine. Smaken av saltet i tårene var i munnen, litt ekkelt. "Du lever," gjentar jeg, lavt. Han er fortsatt litt blek og svak, men han er fortsatt i live. Heldigvis.
"Ja," sier han veldig hest og smiler. Oksygenmasken hjelper ikke så utrolig mye med å se det skjønne smilet hans. "Kan jeg klemme deg?" spør jeg. Han nikker og jeg går mot han med åpne armer.
Jeg klemmer han svakt, og passer på at jeg ikke kommer nær såret. Jeg lener meg i fra og ser at han har et trist blikk. "Går det bra? Jeg kan hente legen!" sier jeg og blir raskt veldig beskymret. Legene hadde gått ut istad dem. "Nei, nei." svarer han og smiler skjevt.
"Hva er det da? Det må da være noe," sier jeg og stryker han på hode. "Jeg beklager. Liksom, for alt," starter han med. "Hysj, vi prater senere." sa jeg og smilte svakt. Han smilte tilbake. I dag smilte vi masse, når jeg tenker meg om, haha.
"Du må dra hjem, du har skole og sånn." sier faren til Felix og ser alvorlig på meg. "Nei, hver så snill. Litt til," sier jeg og ser beende på han. "Faren din kommer om litt, ikke vits." sier han litt strengt.
Jeg sukker og kysser Felix på skinnet. Han er så søt der han ligger og sover. "Jeg kommer snart tilbake, lover." hvisker jeg. Jeg merker at smilebåndene til Felix trekker seg sakte opp. Det syntes nesten ikke, men jeg vet at det var et smil skjult gjennom den blåe oksygenmasken. Jeg fniste lavt og kledde på meg, så gikk jeg ut.
Jeg er helt dilla på ole brum sangen, vet ikke en gang hvorfor.. Følte for å skrive dette her, hahah;)
Jeg heter Ole Brum, en liten bjørn i skogen, trallalalla bom, jeg heter Ole Brum!
