Vi gikk hjem over til meg. Der alle hadde samlet seg etter at Ogge hadde ringt dem og sakt i fra. Omar, og Ogge, hadde lovt at de ikke skulle nevne noe om Malmö greia. Og jeg håper de holder det løfte.. "Kaldt," mumler jeg lavt og fikser på baggen. "Du kan låne jakka mi, om du vil?" spør Omar ut av det blå så jeg svatt litt til. "Neida, behold den." smiler jeg varmt mot han. Omar drar bare hånden gjennom håret hans, og smiler tilbake. "Jeg trenger den ikke, jeg er varm." sier han og drar av jakka, så setter han den over skuldrene mine. Jeg tredde på jakken ordentlig, og smilte til han.
Selv om det er en motbydelig tanke å ha om at en person er kald for at du tok jakka hans.. Eller, jeg tok den ikke, han ga meg den. "Skal du fortelle dem om det med, du vet, Malmö?" spør Ogge. "Jeg order det selv, bare ikke involvder dere i det. Jeg skal få kjeften og slikt. Bare ikke," sier jeg og ser tomt på huset like foran meg da vi runder gata. Ingen andre hus, enn mitt.. Der jeg bor, med folk som bryr seg om meg, tror jeg, er der for å kjefte driten ut av meg og venter på en forklaring på hvorfor jeg 'rømte'.
Ogge ringer på, og døra åpner seg opp av en sint mor.. Min mor. "Kom inn," sier hun stramt og drar meg nærmest inn med Omar og Ogge etter oss. "Hvor har du vært?!" var den første hun spurte om. "La meg være," er det eneste som plopper ut av meg. Felix, Oscar, og la oss ikke glemme en Lovisa klenget på Felix er tilgengelig her i rommet. Hvorfor Lovisa er her, vet jeg ikke. "Ha litt respekt ovenfor moren din!" kjefter pappa.
Begge var tomat røde i tryne, både pappa og mamma. Mamma reiste håndflaten sin, og den smalt i skinnet mitt. Baggen i skulderen min, datt ned i gulvet. Og tårene brant under øyelokkene. Jeg holdt meg for skinnet og så stramt og ufølsomt inn i øynene til alle i rommet. Blikket mitt flakket fra hver og en her. "Dere alle, alle dere. Kan bekrefte foran politiet at min egen mor, bruker vold mot sin egen datter." sier jeg.
Mamma hadde tårer i øynene, og jeg visste at hun angret. Men det hjelper ingenting nå. "Og neste gang du våger å ta opp den hånda der igjen, si ifra så knekker jeg den først." sier jeg truende mot henne. Alle var målløse, og spesielt guttene. Stakar dem, som måtte oppleve dette her. Eller i det hele tatt, møte på meg og mine problemer.. "Jeg stikker," sier jeg og drar med jakka til Omar i hånda mi. Vet ikke jeg hvor nå jeg enn skal, men et sted vekk fra dette helvete.
Jeg dro på meg jakka, og så rundt i den blekk mørke gata. Den var så taus.. Jeg rundet huset, og inn til hagen. Der satt jeg i veranda-trappen og stirret på den vakre utsikten. Huset var kanskje ved fjell området. Ikke der kløfter, og ordentlige fjell er osv. Men høyere enn byen, i litt. Men likevel om den er litt høyere enn byen, i bare bitte litt, har den en faktastisk utsikt.
Her skal jeg sove i natt, akkurat her på varanda-trappen. Det var et vindu som man kunne krabbe ned til kjelleren fra, men det låser vi aldri. Og mamma, eller kjerringa jeg hater, har alltid settet de ekstra dynene vi aldri bruker der nede. Jeg krabbet lydløst inn, og dro fram to dyner. Ingen vet, alt kan skje. Jeg krabbet ut igjen, med dynene under armen. Her satt jeg, alene med en ekstra dyne..
Jeg hører svake lyder plutselig lenger inn i hagen. "Dn, he-Hei." hvorfor av alle, kommer han? "Hva hil du nå? Kalle meg dramaqueen, eller player nå igjen?" spør jeg spydig. "Du, jeg beklager. Jeg ble for hissig, og sjalu.." mumler han og ser ned på skoa sine. "Felix, stikk din bortkjemte unge." sier jeg og ser stygt på han. Jeg hater han! Hvem prøver jeg å lure? Jeg elsker han.. Plutselig, brøt noen tankene mine med å sette sine lepper på mine. Felix..
Hvordan skal hun reagere? Kysse tilbake, eller dytte han vekk? You'r choice!;)
