"Hvorfor lurer du på det nå?"
Han er så oppriktig forvirret at jeg ler til tross for de nervøse sommerfuglene i magen.
"Jeg mener, om hun er så ivrig på deg, hvorfor gjør du ikke noe med det?"
Han bare rister oppgitt på hodet. "For det første, så...
Vomment hvis denne prologen virker dyster og trist; og muligens en start på en historie ;)
+++
Kelsey Hale
Oops! Ang larawang ito ay hindi sumusunod sa aming mga alituntunin sa nilalaman. Upang magpatuloy sa pag-publish, subukan itong alisin o mag-upload ng bago.
Da mamma og pappa avslørte nyheten om at vi skulle flytte, ble jeg overlykkelig.
Det var derimot ikke en spontan avgjørelse, for jeg selv har vært en fryktelig oppmuntrende faktor når det kom til å ta den beslutningen. De siste to årene har jeg brakt opp temaet ved alle anledninger jeg synes passet fint – rundt middagsbordet, en søndag ettermiddag i hagen, til og med når hele familien sitter innesperret i bilen sammen, for da kunne jeg hvertfall garantere at pappa ikke unngikk samtalen.
Broren min Tyler liker å si at jeg 'maser som en liten drittunge', men jeg velger å referere til det som standhaftighet. Det er tross alt det som gir meg det jeg vil ha.
Og uansett, kanskje jeg har en del kvaliteter innenfor retorisk overbevisning, eller kanskje pappa bare gikk lei av stemmen min, men det ble i alle fall annonsert at vi skulle flytte. Den kvelden mamma og pappa satt ned hele familien i stuen og erklærte dette, ble jeg selvsagt overglad. For om jeg ikke har fått frem hensikten min ved 'å mase som en liten drittunge' enda, kan jeg konkludere det enda tydeligere: jeg ville flytte, og det fort som faen.
Tyler hadde selvfølgelig en del motsigelser, som igjen ledet til veldig barnslig oppførsel fra hans side da mamma mente at han måtte bli med selv om han 'snart var voksen'. I mine øyne er Tyler like i stand til å ta vare på seg selv som et strykejern.
De følgende ukene etter nyheten var jeg i ekstase. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at standhaftigheten min skulle bidra til annet enn motvillig resignasjon, men her hadde det gitt meg noe jeg i teorien ikke burde ha fått.
Tyler hadde åpenbart trukket samme slutning, for den kvelden hvisket han: "Utspekulert drittunge" under pusten til meg.
Akkurat der og da kunne jeg virkelig ikke ha brydd meg om Tylers meninger.
Dessuten benektet jeg ikke sannheten i det han sa. Jeg har mine svakheter som foreldrene mine er mer enn klare over, og jeg nøler ikke med å bruke de om nødvendig. Den svakheten (som jeg i noen sammenhenger ser på som en fordel, hvis jeg spiller kortene mine riktig), er medlidenhet. Medlidenhet er svaret og løsningen til alle problemer.
Det har det vært i to år.
Mamma som roper på meg nedenifra river meg ut av tankene mine, og jeg blir oppmerksom på den nervøse knitringen i kroppen min igjen, på de bleke omgivelsene mine og de tomme rommene.
Jeg ser mer rundt. Tapetet på barndomsrommet mitt er fortsatt en svak rosa med hvite prikker. For barnslig til den personen jeg er i dag, men jeg har ikke hatt hjerte til å bytte det ut.
