Dark Secrets

fem | hemmelighetsfull

Cayden

«Hva er det du tenker på?» hører jeg Jake rope til meg.

Jeg snur meg mot han, irritert over at han avbrøt tankerekken min.

«Dette er andre gangen du spør meg det eksakt samme spørsmålet,» brummer jeg bare til svar, og snur ryggen til han igjen.

«Fint. Hva er det du grubler på? Bedre?»

Jeg velger å ikke svare han, delvis fordi jeg er sta, delvis fordi jeg vet at jeg bare vil oppnå en enda større fase av irritasjon hvis jeg åpner munnen min stort mer. Det er dessuten det Jake vil, og jeg nekter å se det tilfredse smilet hans en gang til i dag.

Brandon, som har sittet stille ved siden av meg og stirret på TV-en, retter endelig oppmerksomheten sin på meg, og gliser når han ser at jeg rister umerkelig på hodet som for å si ikke nå. 

Han trosser advarslen min allikevel, og hvisker, "Det er hun veninnen din fra i går, ikke sant? Hun har ikke ringt, og du lurer på hvordan hun ikke er besatt enda?"

Jeg presser frem en latter, rister på hodet. Vil ikke innrømme at jeg ikke har nummeret hennes engang. 

"Ikke alle er like enfoldige, vet du," fortsetter han sleipt. "Noen jenter kan faktisk se forbi sjarmen din og innse at du har en ræva personlighet."

Jeg tenker over dette, for det dårlige humøret mitt er i grunnen Kelsey, selv om jeg aldri i verden hadde innrømmet det til de andre. En jente jeg ikke kjenner, for ikke å glemme det.  

Brandon kaster konsollen han hadde i hendende videre til Jake – som tar den uinteressert imot – og snur seg mot meg, som om han er interessert i den plutselige stillheten min. 

Han legger hodet i hånden, og studerer meg med smale øyne. "Hun var ikke helt din type, da: det overrasket meg å se henne med deg. Spesielt når Madison fór rundt i parken på leting etter deg." 

Jeg himler med øynene. "Ok, for det første -- hva er greia med at folk mener jeg har en type? Jeg har faen ikke det. Og for det andre: du vet at Madison bare har hengt seg opp i noe hun tror er forelskelse." 

Brandon nikker seg enig. "Ja, men uansett, hva er greia?" 

"Med Kelsey?" Navnet hennes er ute av munnen min før jeg får stoppet det. 

Brandon gliser vitende i det han ser at jeg krymper meg av navnet hennes. "Ja, hun. Hva er greia?" repeterer han. 

Jeg ser meg rundt på de andre guttene i kjellerstuen, forsikrer meg om at de ikke følger med, og trekker på skuldrene til Brandon. "Ikkeno'. Jeg kjenner henne ikke." 

Men på en annen måte føles det som om jeg gjør det. Det føles som om de grønne øynene hennes har studert meg så intenst en annen gang, lenge før nå. Det føles som om jeg har møtt henne før. 

Og den ubeskrivelige følelsen som druknet i øynene hennes, er ikke det akkurat likedan som meg? Er det ikke den samme sorgen jeg ser hver gang jeg ser meg selv i speilet? 

Brandon flirer. "Du ser temmelig oppskaket ut." 

"Å herregud," sier jeg alt for høyt. "Jeg sa jeg ikke kjenner henne; la det gå."