Dark Secrets

Smake De Leppene

+++

Øynene hans er store av forventning i det han holder ut hånden sin for meg. Irisene hans lyser mot meg i mørket til rommet, og den store lysekronen med det jeg vil gjette er ekte juveler glinser i de svarte pupillene hans. Baren i dette enorme hotellet er stappet med ukjente folk i alle aldre som feirer over denne dagens seier med alkohol, jeg og Cayden er sikkert de eneste som ikke rører væsken fylt med etanol i alle prosenter. Jeg fortaper meg i øynene hans, og glemmer hvordan man snakker. Fingrene hans skjelver lett i likhet med selve hånden, men når jeg tar den er den stødig og trøstende.

Jeg er overlykkelig over det faktumet at den eneste skrammen motstanderen hans påførte han, var et kutt i leppa. Bekymringen min for hans vel og være ser ut til å vokse i konstant frykt for at han skal skade seg. Jeg frykter at denne redselen bare vil vokse i løpet av de neste dagene.

"Cayden!", roper en stemme jeg er alt for vandt til, og jeg krymper av det skingrende tonefallet hennes som kunne fått glass til å knuse.

"Madison?" Cayden virker like overrasket som meg, men jeg henter meg raskt inn igjen når jeg merker hvor ustødig hun ser ut til å være, og hvordan kroppen hennes vingler faretruende fra side til side.

Først, er jeg mildt forvirret over hvorfor hun er her, men så kommer jeg på at William er her, nå mest sannsynlig med familien sin. Jeg husker vagt at William fortalte meg at moren hans giftet seg med faren til Madison, og det må forklare deres slektskapsforhold og hvorfor vi alle befinner oss på samme hotell.

"Er du full?" spør jeg henne med et oppgitt sukk, men løsner grepet til Cayden rundt hånden min når jeg ser hvordan hun nistirrer på de sammenflettede fingrene våre.

"Nei, jeg er Madison." Hun fniser.

Cayden stønner ved siden av meg.

"Hvorfor er du her, Madison?" Cayden ser ikke ut til å vite det jeg vet, og jeg bestemmer meg for å ikke informere han om at jeg vet det på grunn av William. Det at Cayden vil at jeg skal holde meg unna uskyldige William har jeg enda ikke forstått, men jeg vil ikke gjøre han opprørt.

"Jeg kom hit med ste-broren min, William."

Og der var jo den hemmeligheten forgjeves.

Med en gang navnet til William blir nevnt, stivner Cayden til. Umerkelig, presser han kjeven sammen, og fingrene hans former seg til knyttede never.

"Hva med foreldrene deres?", jeg prøver å fortsette samtalen så vanlig som mulig, men Madison ser ut til å være så full at hun ikke legger merke til stort annet enn musklene til Cayden.

"De er oppi en heftig skilsmisse." Hun fniser sakte, men det overrasker meg at hun fortsetter. "Will ville egentlig ikke ha meg med, han sa at han skulle jobbe med noe unyttig, men jeg orket ikke å være like utestengt og alene lenger."

Jeg ser vekk da hun klemmer kroppen sin mot Cayden, og han ikke gjør noe for å stoppe det.

Folkene rundt oss som feirer seieren til både til Cayden og seg selv (de som tippet på Cayden vil jeg gjette vant en stor pengesum), må svirre forbi oss som skaper en liten propp i dansingen deres, i og med at vi har stoppet midt på dansegulvet. De midnatts-blå lysene som svaier over alle kroppene og skaper en rolig stemning i rommet, roer ikke ned nervene mine som vil kaste Madison av Cayden. Jeg prøver å stirre ut på havet gjennom de enorme vinduene til salen, men hjertet mitt fokuserer bare på den lille smerten over at Cayden ikke avviser Madison.

"Jeg hadde håpet på å treffe på deg." Madison ler en trillende latter som i forhold til min lyder som en koreografi.

"Uhm, ja, det er kanskje ikke så rart." Jeg kan høre hvor mye Cayden misliker nærværet til Madison, men selskapet hennes er kanskje ikke det mest trivelige når hun er full før klokken har rukket å passere åtte.