Dark Secrets

fire | ta en kjapp en i bakrommet

"Se opp for den gatelykten der." 

Jeg sender Cayden mitt mest drepende blikk, og prøver nok en gang å løsrive meg fra hånden hans. Han strammer grepet sitt avvisende. "Kelsey, vi har gått over dette: du kan ikke gå uten meg. Vi vet aldri når du kan finne på å–"

"Å herregud," furter jeg for noe som føles som hundrede gangen på en time. "Jeg kan gå selv!" 

"Se, sist gang du sa det, gikk du rett inn i en steinvegg." 

Jeg himler med øynene, men innvender ikke med noe. Innerst inne, må jeg innrømme at det å holde han i hånden faktisk har en fantastisk effekt på hele kroppen min. Berøringen hans føles like forfriskende som et glass med iskaldt vann på en varm sommerdag. 

"Vent, pass på, der er en barnevogn." 

"Cayden!" 

Han bryter ut i latter av de teite innvendelsene sine, og jeg kan ikke annet enn å le med. Humøret hans overrasker meg: i grunnen radierer det noen skumle fornemmelser fra han, som om han skal stjele alle verdisakene dine, ikke le av noen teite vitser. 

"Kan vi finne noe å spise nå? Jeg lover, du skal få lov til å holde meg i hånden hele tiden." 

Han gliser skjevt, men ser ikke ut til å ha noe å protestere med. Det virker nesten som om han liker å holde meg i hånden like mye som jeg liker at han holder den.

Han leder oss til en kafe, og på veien prøver jeg å ignorere de lengselsfulle blikkene etter Cayden. Stillheten mellom oss er krevende, men den er heller ikke ubehagelig.

«Cayden! Der er du!»

Jeg skvetter av det høye tonefallet, og leter umiddelbart etter kilden. En vakker jente med mørkt, bølgende hår stopper oss. Jeg titter nysgjerrig opp på henne, og irriterer meg nok en gang over hvor liten jeg er. 

Jenta børster vekk håret med en uanfektet bevegelse, og stråler av synet av Cayden. "Hvor ble du av? Vi har ventet på deg."

Cayden trekker avslappet på skuldrene. "Sorry, jeg ble opptatt."

Endelig ser det ut som om jenta enser meg, og til tross for et høflig smil, blinker det noe uhyggelig i øynene hennes. "Åh," er alt hun sier, og så får hun øye på hånden min i Cayden sin, og smilet hennes mørkner betraktelig. 

Jeg kremter, og løsner grepet mitt om Cayden. Han slipper ikke, men jeg sier fortsatt, "Beklager, jeg visste ikke at du hadde planer. Jeg finner bare de jeg var her med igjen. Jeg er sikker på at Tyler lurer på–"

Han rynker pannen og avbryter meg. "Hva mener du? Jeg hadde ikke planer – eller, jeg har i alle fall planer nå. Beklager, Madison." Han sender den fremmede jenta et nikk, og tar tak i albuen min for å dytte meg videre.

"Vent," forlanger jenta, og det høflige blikket fordufter på et øyeblikk. "Hvem er det?" spør hun Cayden, og ignorerer meg totalt. Fornærmet erkjenner jeg en stikkende følelse i brystet.

"Kelsey," svarer Cayden kort.

Hun smalner øynene sine mot meg. "Hvorfor er du med henne?"

Blikket hennes er ukomfortabelt, og jeg føler meg plutselig som en gråstein ved siden av to dyrebare edelstener med måten hun omtaler meg på. 

"Du foretrekker jo brunetter," fortsetter hun uten å se på meg, og tvinner det mørke håret rundt pekefingeren. 

Cayden snøfter. "Siden når gjør jeg det?"