Dark Secrets

Prinsesse i gjørma

ikke glem å stem og kommenter! :)

+++

Jeg nistirrer på ansiktet til Chris, som om det på magisk vis skal forandre seg til et annet ansikt hvis jeg bare tror. Eller så kan Peter Pan dukke opp og instruere meg om hvordan jeg skal ha nok tro og fantasi, men dessverre droppet han den store entreen. Verken han eller Tingeling kom flyvende inn i bygningen og støttet troen min til å oppnå noen høyere tilstand.

Jeg overbeviser meg selv om at øynene mine lyver for meg selv, og prøver å vri og vende på det markerte ansiktet hans. Neseringen hans blinker mot meg i lyset til kafeen, den mørke gaten utenfor virker truende og ukjent, men til min store skuffelse; forblir trekkene hans den samme.

En rar og forvridd lyd rømmer fra brystet mitt, og det er som om han først nå merker at jeg er til stede. Jamringen min utvikler seg til en komisk lyd som ikke klarer å hindre smilet mitt. Øyenbrynene hans skyter bust, min egen forvirrelse gjenspeiles i øynene hans.

"Kels, hva gjør du her?"

Hva gjør jeg her, egentlig? Jeg glemmer alt vi akkurat har snakket om. Alt jeg klarer å fokusere på er; det er ham. Det er han som Liam så oppspilt og nesten lykkelig har snakket om hver bidige time nesten hver eneste dag. Og jeg føler meg skitten, fordi det bare har sklidd forbi sinnet mitt. Jeg har ikke skjenket Liam sin lykke en enkel, nødvendig tanke. Kan Liam muligens ha feiltolket signalene, og alt Chris vil er å være venner? Eller er det absolutt ingenting som pågår mellom dem, og det bare er mitt eget lille dumme hode som har misforstått hele situasjonen?

"Øh." Wow, jeg er flink med ord. Jeg burde vurdere å skrive meningsfylte dikt eller sonetter som senere - langt etter min død - vil bety noe for verden. Sånne kjente skuespill, som vil være pensum på skoler, som Shakespeare eller Neruda.

"Greit om jeg slår meg ned?" spør Chris usikkert igjen, og jeg kjenner han nesten ikke igjen. Det er som om den sarkastiske, overfladiske, bedrevitende, slemme gutten jeg har blitt kjent med ikke eksisterer. Han opptrer som et helt annet menneske, en ugjenkjennelig skapning som faktisk er i stand til å være mild og vennlig mot andre vedkommende. Og den beskrivelsen jeg ramset opp i hodet mitt nå, passer definitivt ikke til Chris.

Øynene hans glitrer i det han setter seg ned ovenfor Liam. De deler det samme betatte smilet av begjær i mens de stirrer inn i øynene på hverandre, som om jeg ikke er her engang. Det ser ut som om kinnene deres allerede verker av anstrengelsen det krever for å smile så forbanna stort. Øynene deres funkler, ikke bare av lyset som reflekteres i de, men også av noe annet jeg ikke klarer å sette fingeren på... lykke, glede, forelskelse.

Et stikk av sjalusi farer gjennom meg. Jeg skulle virkelig ønske at gutter så sånn på meg, eller mer spesifikk, én gutt.

Jeg kremter, og de begge hopper forbauset i setene sine. Jeg skjuler på Chris, og han rødmer, fullt klar over at jeg vet. Liam og han farer inn i en dyp samtale, som jeg sporer av etter bare de første setningene. Men likevel, Chris fortsetter å glanse til siden på meg, for å forsikre seg om jeg ikke bærer et blikk av avsky eller misbilligelse. Men jeg sender han det samme, strålende smilet hver gang, som for å si, ikke bekymre deg, jeg skal ikke si noe.

Det jeg er mest sjokkert over er at det er naboen min Liam har drevet å styrt rundt med. Gutten jeg tidlig på morgenen bakte pannekaker med i Cayden sitt hus etter at jeg fikk tillatelse for å dra fra sykehuset. Gutten jeg aldri ville ha gjettet er interessert i gutter.

Verden er et usannsynlig og uforutsett sted, må jeg si.

Jeg forlater de stille, uten at de enser meg engang. De er alt for opptatte av hverandre. Men når bjellen over døren til kafeen klinger, mottar jeg et takknemlig, lettet smil fra Chris, som jeg gjengjelder. Jeg har absolutt ingen problemer med homofili eller lignende scenarioer, jeg er bare mildt sjokkert. Chris, av alle gutter, han som fremtreden som den som er mest interessert i jenter.