"Hvorfor lurer du på det nå?"
Han er så oppriktig forvirret at jeg ler til tross for de nervøse sommerfuglene i magen.
"Jeg mener, om hun er så ivrig på deg, hvorfor gjør du ikke noe med det?"
Han bare rister oppgitt på hodet. "For det første, så...
Ops! Esta imagem não segue nossas diretrizes de conteúdo. Para continuar a publicação, tente removê-la ou carregar outra.
+++
De blå øynene hans sa så mye: han var så mye. Det var som om han hadde skrapt av blåfargen til himmelen og reflektert det i irisene. Han var ett med det iskalde; nummen og nydelig på samme tid.
Det var derfor jeg forundret meg over hvordan han klarte å brenne meg. Mot alle odds, så brant han meg.
For er det ikke det du gjør når du forelsker deg, brenner?
Jeg skulle ønske jeg visste da, hvordan sorgen vår var preget av samme opphav, hvordan den intense smerten brant i brystene våre på samme måte. Jeg skulle ønske jeg visste konsekvensene for glemselen vår, for naiviteten.
I etterkant skulle jeg ønske jeg kunne ende alt der, akkurat der og da – da hadde jeg sluppet den følgende smerten. Den type smerte ingen kommer seg gjennom. Den type smerte ingen overlever.
