Dark Secrets

Matchende tatoveringer

"Å herregud, er du EKTE?"

Den pene jenta ved siden av Cayden pirker han lett i siden, for å kjenne om han virkelig er et levende vesen. Vi hopper fra hverandre i en fart, og jeg kjenner allerede misunnelsen som sniker seg veien opp fra underbevisstheten min.

Cayden fniser, og hvisker et forførende 'ja' ganske nærme øret hennes, noe som i utgangspunktet er for nærme leppene hennes, også.

"Du er umenneskelig pen," sier jenta, og virker mindre beruset enn det jeg føler meg.

Det Cayden nettopp hvisket i øret mitt, er som en drøm. Jeg kan fortsatt kjenne berøringen hans ved hoftene mine, og de varme leppene hans som strøk mot mine. Og ordene hans, så perfekte. Slik jeg alltid har drømt om dem. Jeg elsker deg. Men han kan da umulig mene det?

Jeg vet ikke. Mitt fulle jeg vet ikke. Helvete, til og med edru meg ville ikke ha visst svaret. Jeg er så langt unna fasiten, at jeg like så godt kan gi opp. Jeg kan ikke finne ut av dette selv, det er umulig. Jeg trenger en fasit, men den eksisterer ikke. Det er som det lille, simple regnestykket som ødelegger alt for deg. Du trodde du kunne alt, visste alt, hadde kunnskap i alt, helt til det usle regnestykket dukket opp og ødela fullstendig alt.

Men etter hvert som samtalen blomstrer mellom de to personene foran meg, forsvinner fornemmelsen om at noe av det han sa i det hele tatt skjedde. Det må være ørene mine som innerst inne hører det de vil høre, og ikke det vedkommende faktisk sier.

Jeg strekker meg etter Cayden sin hånd før hjernen min klarer å klarne det jeg tenker, og nå er det jeg som drar han gjennom den levende massen av mennesker. Jenta som sto og flørtet med Cayden roper noe fornærmende etter meg, men jeg bryr meg ikke. Alkoholen som flyter i årene mine påvirker valgene jeg tar i dette øyeblikket, og i morgen kommer jeg sannsynligvis til å skylde på fylla.

"Au, du er ikke like svak som du tror du er," klager Cayden med et lattermildt tonefall. Jeg sukker opprørt og slipper han fullstendig. Det klissete gulvet under føttene mine får sålene mine til å sette seg fast når jeg går, og lager en komisk lyd når jeg løfter føttene.

"Er du sjalu?", spør han lurt, og jeg fnyser høylytt gjennom den dunkende musikken.

"Det skulle du vel likt at jeg er," svarer jeg.

"Du er sjalu!" Cayden er frekk nok til å bryte ut i latter, og av en eller annen grunn høres den lettet ut.

"Kom igjen, jeg er sulten," snapper jeg for å avbryte latteren hans. Jeg drar han de siste metrene mot utgangen, og trekker inn iskald luft ned i lungene, som er som tusen nålestikk i forhold til den usedvanlige tette og svette-luktende luften inne på puben.

Vinden som plukker opp håret mitt frisker opp hjernen min en anelse, og jeg innser nå at jeg fortsatt holder Cayden i armen. Som om den brenner meg, slipper jeg den hurtig.

"Vet du, jeg begynner å tro at du bare bruker meg for mat," mæler han anklagende.

"Ikke så langt fra sannheten, der," erklærer jeg flirende og fortsetter å dytte han hardere bortover fortauet.

Vi går mot et gatekjøkken som selger noe Cayden kaller 'panini'. Selv har jeg aldri hørt om det, men han sier at det er veldig europeisk, og jeg føler meg med ett flau over at jeg ikke har en fjern anelse engang om hva det er.