Dark Secrets

femten | emosjonelt vrak

Armen til Cayden lukker seg rundt midjen min, og før jeg får reagert, har han løftet meg opp på benken ved siden en skitten vask. Han setter seg på kne, og i et lite øyeblikk er jeg redd av helt feil grunner, men så tar han papiret han har i hendene og vasker såret mitt.

Varsomt stryker han papiret på kuttet, og det farges øyeblikkelig med skarlagenrødt blod. Jeg krymper meg av smerten.

Han ser opp på meg i et lite sekund, men sier ingenting. 

"Hvorfor guttedoen, egentlig?" spør jeg ut av ren nysgjerrighet, og prøver å distrahere meg selv fra smerten.

Etter William sin abrupte avgang, tok Cayden ledelsen som den kontroll-friken han er, og styrte meg til en lokal do noen kvartaler bortenfor. Det viste seg at jeg hadde klart å skrape leggen min mot en løs, spiss del av benken vi satt på som sto ut, antar jeg, og treverket har etterlatt seg et dypt kutt som må være minst ti centimeter langt.

Han trekker på skuldrene, og sier fokusert, "Det hadde vært merkelig om jeg gikk inn på en jentedo."

"Og det er ikke merkelig at jeg er her?" spør jeg. "Du er heldig det ikke har kommet noen inn enda."

Han humrer mørkt, men latteren er alt annet enn humoristisk. "Du ville vært sjokkert over mangelen min på hell."

Hva skal det bety?

Jeg holder ikke på tanken lenge, for plutselig er hånden hans på låret mitt, og fingrene hans griper rundt huden for å holde beinet mitt stødig. Jeg stopper å puste. Berøringen hans brenner.

Det er så vidt jeg merker at han vasker såret mitt, for følelsen grepet hans etterlater er så sinnssyk, så intens, så deilig smertefull. Helt fortapt i konsentrasjonen glir fingrene hans lenger oppover låret, til kanten av shortsen min. Jeg inhalerer skarpt, og ved det undertrykte smilet hans vet jeg at han gjør det med vilje.

Jeg legger hodet mot den blårutete veggen bak meg, kanskje en anelse skarpere enn nødvendig. Cayden kikker raskt opp for å finne kilden til det svake dunket, men når han møter øynene mine må jeg minne meg selv på hvordan man puster, for der er det igjen, det blikket.

Etter noen sekunder for lenge med øyekontakt, later han som om han konsentrerer seg om leggen min igjen.

Den dunkende smerten bringer frem ulykkelige minner, og jeg sukker.

"Jeg skjønner ingenting lenger," mumler jeg, men Cayden hører det ikke. Tankene mine kretser rundt i hodet til en eneste stor grøt av unødvendig informasjon. Kan det være noen sjans for at William er seriøs?

Jeg ønsker å tro nei. Jeg ønsker så sterkt å bevise for meg selv at William er en forvirret person som har pønsket ut en spøk for underholdningens skyld. Men glimtet av oppriktighet i øynene hans klarer jeg ikke å kvitte fra hukommelsen min, og et ubehagelig spørsmål kommer hele tiden tilbake til meg. Hvordan kan han vite?

Samtidig som denne paranoide siden av meg har reasfaltert, er jeg overrasket over sinnstilstanden min. Hvordan jeg klarer å holde meg rolig nå, etter alle de kvalmende tilfeldighetene som har utspilt seg de siste dagene, er utrolig.

En nagende stemme bakerst i hodet mitt pirker meg på skulderen, og peker på gutten framfor meg. Det er Cayden sin skyld, det at jeg klarer å holde meg så rolig. Det er evnen hans til å vise affeksjon, trygghet og kontroll i mine brakende stunder som for øyeblikket holder meg sammen. 

Åh, denne gutten.

Nølende legger jeg hendene mine i det myke håret hans, prøvende. Bevegelsene hans stopper, og automatisk trekker jeg de utforskende fingrene mine tilbake. Hva er det jeg tenker på?