Dark Secrets

trettiåtte | det gjør jeg

Dette er desidert mitt favoritt kapittel hittil, og jeg er veldig spent på hva dere syntes!

Kommenter og vote for deler raskere!

+++

"Cayden baby! Du ringte meg aldri tilbake!"

Jeg skvetter da en jente med platinablondt hår og et skjørt som dekker omtrent halve rumpa hopper inn i en sjokkert Cayden sine armer. Hun klemmer beina sine hardt rundt midjen hans, og hjertet mitt stanser et lite sekund, men putrer raskt til liv igjen når Cayden rister seg ut av tilstanden sin og dytter henne litt for hardt vekk. Jeg smiler.

"Ehm, Minnie? Millie?" Han myser mot henne og prøver å gjenkjenne den samme klisjé holdningen hennes og det lettkledde antrekket.

"Savannah," den høye, klagende stemmen hennes er ikke til å ta feil. Han dumpa henne, og hun har ikke innsett det før nå.

Altså, kall meg gammeldags, men jeg syntes i alle fall at skjørtet skal dekke kjønnsorganene dine. Og ansiktet ditt skal i det minste være synlig gjennom all brunkremen? Munnen skal vel heller ikke være dobbelt så stor som miniatyr nesen din? Og det er vel ikke meningen at puppene skal berøre haken?

Jeg slipper ut et lite snøft, veldig ladylike, og det er som om hun nå endelig oppfatter at jeg står her. Hun la ikke engang merke til meg når Cayden flettet håret mitt fordi det hadde blitt så flokete etter motorsykkelen, hun bare hoppet rett på han og dyttet meg vekk. Hun smalner øynene ved synet av meg, før hun vender oppmerksomheten sin tilbake til Cayden, og ignorer meg fullstendig som resten av jentene som har kommet hoppende på han. Jeg har nesten blitt vandt til alle jentene som skuler på meg, eller som kommer opp og tilbyr nummerne sine til Cayden.

"Jeg tror du må ha gitt meg feil nummer." Han klør seg utilpass bak øret, før han drar en hånd gjennom håret. Savannah sitt fjes lyser opp i et stort, forstående smil etter den altfor dårlige unnskyldningen hans.

"Ja, herreguuud. Jeg lurte på hvorfor du ikke ringte, spesielt når det har gått tre måneder." Her biter hun seg i leppen, og hjertet mitt hopper over noen slag når jeg innser hvor forførende det faktisk er - jeg hadde aldri klart det. "Jeg savner deg i sengen min," fortsetter hun, og drar pekefingeren sin opp og ned langs brystkassen hans.

"Ja, hmm." Cayden snubler noen små skritt tilbake med et forferdet utrykk, før han raskt dekker over det med et søtt smil som får det døde hjertet mitt til å slå igjen. Hardt.

Jeg klyper han raskt i siden for å signalisere at vi må komme oss videre hvis vi skal rekke legetimen min. Han sukker takknemlig og tar tak i armen min, trekker meg nærmere en anelse besittende, og jeg stråler stolt mot Savannah.

"Unnskyld Minnie, men vi må dra nå." Med de ordene drar han meg bortover fortauet igjen, og en uforstående Savannah stående bak.

"Det er Savannah!", roper hun igjen, en smule irritert.

"Jeg bryr meg virkelig ikke," mumler Cayden, men høyt nok til at jeg kan høre det.

Jeg vet at han ikke burde behandle en jente sånn, men selv hvor søt Savannah virket, kan man lukte på lang vei hvor manipulerende hun er. Det er nok derfor jeg er så fornøyd akkurat nå: det har ingenting med hvordan han avviste henne så rett ut.

"Du fikk aldri nummeret mitt!", skriker hun desperat igjen. Okei, nå føler jeg ingen synd på henne. Hun dukker opp på min side på fortauet fordi det er den eneste ledige plassen, hvis hun ikke vil bli kjørt på, og ser opp på Cayden med trutmunn. Jeg kjenner noe inni meg som stikker av ydmykelse for jenta. Skjønner hun ikke at hun bare driter seg ut?