Dark Secrets

trettifem | romeo og juliet

Lengste kapittel hittil! Stem ved å trykke på stjernen nederst i hjørnet og kommenter underveis!

+++

Det merkeligste er ikke den ensomme gutten i skyggene, det er skolegården som bader i stillhet.

På denne tiden av ettermiddagen, med solen dvelende sløvt på himmelen, er det ingen leker som pågår, paradisene forlatt og vannfontenene ensomme.

Skolen kaster skygge over halve plassen lik svarte demoner som vil ta henne til fange hvis hun krysser grensen mellom sollys og skygge, derfor holder hun seg unna. Denne skolen har alltid skremt henne, og vil alltid gjøre det.

Med den lilla skolesekken plantet på ryggen står jenta alene og venter på at moren skal komme og plukke henne opp.

Det har alltid vært sånn; moren og faren hadde ikke så veldig mye tid til overs til barna sine, men de klarte seg. De var vandt til denne vanen, både foreldrene og barna. Vonde vaner er vanskelig å vende, tross alt. De passet på hverandre, og gikk hjem sammen om det var nødvendig. Men i dag hadde moren lovet og ta henne med ut for å kjøpe en ny kjole til bursdagsfesten som ble holdt av den nye gutten i klassen.

Jenta er så bortgjemt i sine egne tanker, så forlatt i kunsten av å glemme seg selv, at hun ikke legger merke til gutten i skyggene før han sier, "Hei."

Hun skvetter. Hun kan ikke noe for det, for de blå øynene hans er så tapt i tiden, falmet og insisterende på samme tid.

"Hei," hvisker hun tilbake.

Hun merker ikke hvor redd hun er før hun nølende setter seg ved siden av han i skyggene. Det er som om demonene har slukt de begge, gjemt de i mørkets dype hender.

Gutten fikler med noe sølvskimrende i hendene. Da hun er sikker på at han ikke kommer til å si noe, bryter han stillheten med den søte, lyse stemmen sin.

Den skjelver, noe som ikke passer til det forsiktige smilet. "Vi fikk besøk av en mann i dag tidlig. Han tok med seg mamma."

Hva? tenker jenta.

"Hva var det han ville?" spør hun etter noen nølende sekunder.

"Jeg vet ikke." Han trekker på skuldrene og slakker grepet sitt rundt det han holder i hånden. "Jeg er redd."

"Hun kommer nok snart tilbake," forsikrer hun.

"Det har skjedd fire ganger før, men jeg er fortsatt redd," tilstår han.

Den hvite t-skjorten han har på seg er skitten fra skoledagen, og håret hans er rufsete og mørkt. De blå øynene hans burde ikke være så sorgfulle.

"Det kommer til å gå bra. Hvis det har skjedd før, så kommer hun jo tilbake." Hun prøver seg på et smil, som han halvhjertet gjengjelder.

"Kan du ta vare på dette for meg?" spør han plutselig, og holder ut hånden sin. Jenta ser på det med et spørrende blikk, før hun oppdager at det er et nydelig armbånd som glimter i det numne sollyset.

"Hvorfor vil du at jeg skal ha det?" spør hun, skeptisk om han mener det eller ikke.

"Fordi, hvis du beholder det, vil det bety at alt kommer til å gå bra. Det var mamma sitt, og nå som hun er borte vil jeg gi det til en som minner meg om henne."

"Men moren din er ikke borte," sier jenta i mens hun sakte tar i mot armbåndet.

Han ser ikke på henne. "Hun kommer ikke tilbake denne gangen."