Dark Secrets

trettini | min søte rose

husk å trykk på stjernen :)

+++

Armen hans dumper ned på madrassen med en overraskende høy lyd; det fortsatt søkkvåte håret hans drypper; øynene hans er like oppsperrede som mine.

"Du gjør hva?"

Stemmen min er en hysterisk hvisking, akkurat som hjertet i brystet mitt. 

Med et skjevt, nesten unnskyldende smil trekker han seg unna, og jeg prøver å kontrollere pusten min som så absolutt har bestemt seg for å være like høy som en rasende bygning. Omgivelsene rundt meg brenner: Madrassen, sengen, meg. 

"Hva? Har ikke en gutt lov til å avsløre sin udødelig kjærlighet til en man elsker lenger?"

Jeg hoster. "Hva?"

Når latteren hans bryter stillheten, forbanner jeg meg selv for å ha trodd på det. "Åh, du trodde faktisk på det. Det er bare søtt." Han klyper meg i det ekstremt varme kinnet mitt, og jeg vimser unna med et frustrert sukk. 

"Kjærligheten du uttrykker for meg er uungåelig." Jeg smiler lurt for å spille av det utrolig pinlige øyeblikket. På toppen av forferdelsen min - som for å gjøre det enda bedre - er jeg mer forvirret enn noensinne. Jeg var så sikker på at oppriktigheten i stemmen hans var... vel, oppriktig. Men hvordan er det mulig å være så korttenkt? Jeg vet jo innerst inne at Cayden ikke eier et seriøst bein i kroppen. 

Og han elsker meg da ikke. Akkurat det vet jeg.

Jo mer jeg tenker på det, jo dummere føler jeg meg. Selvfølgelig gjengjelder han ikke følelsene mine. Selvfølgelig føler han ikke det samme som meg.

Forferdelsen min pynter på stillheten i rommet, og snart er stemningen så ubekvem at jeg på impuls stabler meg raskt på beina, plutselig oppsatt på ideen at jeg må ha noe å drive med for å slippe unna det granskende blikket til Cayden. 

For det er akkurat det det er: han sitter med hodet skakket, og ser på meg som om jeg er en ukjent skapning fra et annet univers som han ikke kan forstå seg på. Dessuten er blikket hans gjennomtrengende - det er nesten skremmende. 

Jeg er derimot for snarrådig. Impulsen min leder til svekket muskler, og jeg deiser i bakken. Den rungende latteren hans er en bekreftelse på at fallet så like ille ut som jeg mistenkte. 

"Cayden, hysj, du vekker huset!" advarer jeg, men jeg er så takknemlig for fallet mitt og latteren hans at jeg strever med å holde latteren unna selv. 

"Klumsete. Du er så klumsete," bemerker han, og tørker veldig ekte tårer fra øynene. "Jeg elsker faktisk det ved deg."

Hjertet mitt hopper, men hikstet mitt blir begravd av enda en av lattersalvene hans. 

Han morer seg godt over dette i enda et par minutter, og jeg får en av de få sjansene mine til å studere han uten at han merker det og kan skryte av det senere. Etter dette legger han ryggen ned på madrassen min etter at han har kastet av seg den fuktige hettegenseren, og i mens han er i gang med en latterlig historie som innebærer meg og nøtter - "Når du knasker på nøtter ser du ut som et lite ekorn!" - går jeg mot døren min for å låse den, bare for å være på den sikre siden. 

Cayden har blitt stille, men jeg registrerer ikke dette med det første, for jeg merker meg den åpne balkongdøren som slipper inn iskald luft og yr som fukter gulvteppet. "Du kunne ikke ha lukket døren da du kom inn?" spør jeg irritert og hutrer. 

Det vittige svaret hans kommer aldri. Istedenfor sier han med lav, hul stemme, som mangler humor på alle mulige måter: "Du har alltid vært veldig liten."