Dark Secrets

tjueåtte | ikke en tilfeldighet

Jeg leste en gang et sted at det å gråte trosser alt som har med vitenskap å gjøre. Ingen vitenskapelig forklaring eksisterer på hvorfor vi mennesker gråter. Tårer er der for å væte øynene. Det er ingen ordentlig grunn til at kroppen overproduserer væske i sammenheng med følelser.

Jeg tror vi gråter for å frigjøre de animalske instinktene våre, de som strider i mot menneskeheten. Jeg tror det å gråte holder oss menneskelig; vi bevarer menneskeheten vår ved å slippe løs følelser via tårekanalene, og holder de indre, dystre versjonene av oss inne.

Det er derfor jeg, etter tre dager i den samme, kjedelige sykehussengen, begynner å bekymre meg for mangelen på tårer. Kroppen verker til det punktet at smerten nesten er lammet, som da man hører en tromme slå punktlig over en lang periode, og venner seg til den til man slutt ikke erkjenner den lenger. Det er sånn smerten min føles nå. For mye av den og den kan ikke gjøre meg vondt. Ikke nå. Ikke etter så lang tid med den tilstede.

På den tredje dagen, da jeg våkner for fullt og kjenner smerten men ikke legger merke til den, registrerer jeg samtidig at Cayden fortsatt er her. Tre dager, og han har nesten ikke rikket seg av flekken.

"Hei, prinsesse," smiler han bekymret da jeg våkner, men jeg klarer bare tenke på én ting: hvordan faen ser jeg ut nå?

"Hvordan kan du smile til meg?" spør jeg med moret stemme. "Jeg må se ut som et troll."

Jeg hører lettelsen i latteren hans, og han tar tak i hånden min og kysser den. Det ser ut som om han kunne ha lettet fra bakken av ren og skjær komfort. "Ikke bekymre deg. Du er like vakker som alltid. Hvis man ser bort ifra bandasjen rundt hodet, selvfølgelig."

Jeg stønner og tar meg til det hvite materialet som er surret rundt hodet mitt. "Hvor ille er det?"

Han skjærer en grimase. "Ut ifra det lille jeg har fått med med meg, så har du en alvorlig hjernerystelse og et bristet ribbein. Pluss at de måtte fjerne en hel del vann fra lungene dine."

Plutselig svømmer øynene hans i redsel, og han legger det bustete hodet sitt i gjemsel på sengen og knuger hånden min hardere. "Hva faen tenkte du på, Kels?"

Jeg vet ikke hva jeg skal svare til den anspente, hvileløse stemmen hans, så jeg bare stryker de myke lokkene hans. Han har virkelig vært redd for meg. Han bryr seg, og det beste av alt: han hater meg ikke.

"Jeg var så redd."

Innrømmelsen hans får varme i brystet til å spre seg, og den erstatter smerten som dunker i alle ledd og doper den ned lik smertestillende aldri kunne ha gjort. Jeg svarer ved å klemme hånden hans hardere, og han kysser håndflaten min igjen.

Vi sitter sånn i noen minutter, helt til Cayden trekker pusten dypt. "Tyler har vært innom så mye som han har anledning til, og foreldrene dine er kontaktet men de kommer seg ikke fra Cleveland grunnet stormen."

Jeg ser ut mot det gitrede vinduet og noterer meg den grå tilstanden til verden. Verden er rotete igjen, kaotisk og hensynsløs, men Cayden er ved min side. Han er her, med meg, og det er alt som betyr noe. Han er den som holder angsten unna, meisler panikken inne.

Men en skuffet følelse overvinner den gode følelsen Cayden skaper i brystet, og jeg lukker øynene i et lite sekund. Jeg ligger på sykehuset, og foreldrene mine klarer ikke dra fra jobben sin - et annet sykehus, for ikke å glemme det - for å komme og støtte datteren sin. Jeg skjønner at de hadde kommet hvis det ikke hadde vært for stormen, og de vet åpenbart at det går fint med meg, men allikevel... noen ganger kunne jeg ha trengt moren og faren min.