Dark Secrets

syv | unnskyld

Med ansiktet hans så nærme klarer jeg ikke annet enn å holde pusten. Og vente. Det virker som om hele verden har sluttet å puste. 

Han trekker seg tilbake etter hva som føles som evigheter, men som i virkeligheten kun er noen sekunder. 

Verden puster ut. Jeg puster ut. Liam kremter ved siden av meg. 

Jeg enser han ikke – enser ikke de nysgjerrige blikkene til resten av bordet mens Cayden slår seg ned på den ledige plassen ved siden av meg. Han lener seg forover, og uten å tenke meg om gjør jeg det samme, noe som gir illusjonen av litt privatliv. 

"Unnskyld," repeterer han, med en så oppriktig tone at jeg motstår trangen til å kaste armene om halsen på han og tilgi han der og da. 

Som den første gangen jeg møtte han, har halsen min snørt seg sammen. Denne gangen – med tilskuere – klarer jeg heldigvis å holde ansiktet mitt nøytralt, og ikke røpe hvor forvirret Cayden gjør meg. 

Når jeg ikke svarer, forsvinner det lille gliset i munnviken hans. Cayden lener seg bakover i stolen med et likegyldig uttrykk som kan rivalisere mitt. «Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at jeg skulle se deg igjen,» sier han.

Jeg rødmer smått, men håper det nydannede merket på kinnet mitt dekker litt til det faktumet. Jeg svelger i et desperat forsøk på å fjerne klumpen som har dannet seg i svelget. Med så mye oppmerksomhet, er jeg livredd for å si eller gjøre noe feil.

«Nei,» sier jeg til slutt. «Vi må bare elske tilfeldigheter, eller hva?»

Stein-uttrykket knekker, og et glis blir lokket frem. Han lener hodet i hendene, slik at ansiktet hans nok en gang nærmer seg mitt. Jeg snapper etter pusten. Duften av han danser i nesen min, og det krever alt av viljestyrken min for å ikke bøye meg fremover, nærmere han. 

Han fikler på en sølvring rundt ringefingeren. "Du skylder meg noe."

Jeg sniker et blikk på resten av bordet, som alle sitter fordypet i sine egne samtaler – jeg skjønner ikke hvor fornemmelsen av at de overhører samtalen vår kommer fra – og møter det gråblå blikket til Cayden igjen med fornyet vigør. 

"Jeg skylder deg noe?" sier jeg sarkastisk. "Hvis jeg ikke husker riktig, så var det du som overfalte meg med en dør i dag tidlig."

Gliset blir bredere. "Vi har allerede fastslått at det var et uhell. Jeg har sagt unnskyld."

"Virkelig? Det kan jeg ikke huske. Kanskje du skal be om unnskyldning igjen."

Han gir meg en leken latter som glir like lett ut som perler på marmor. "Du er morsom, Hale."

"Du kan ikke være seriøs nå."

"Som et hjerteinfarkt."

Jeg snøfter. "Wow. Du er en av de mest kyniske menneskene jeg noensinne har møtt."

Liam kremter advarende igjen. Jeg ignorerer han. 

Istedenfor å bli fornærmet, gir Cayden meg enda en av de forlokkende latterne sine. 

Når han omsider møter blikket mitt igjen, lar jeg stillheten strekke seg ut mellom oss. Jeg ser på han i en overveiende mine, som om nærheten hans ikke gjør meg noe som helst – som om varmen som strømmer fra han ikke får meg til å ville krype inntil han.