Dark Secrets

seksten | ha deg for meg selv

Da vi kommer tilbake til skolen er parkeringsplassen nesten folketom, og Sienna og Emma sitter utenfor trappene til inngangspartiet og venter tålmodig. Solen kjærtegner ansiktene deres som en myk hånd, og de blunker den ut av øynene da skyggen min nærmer seg.

"Hei!" sier jeg alt for muntert.

Ansiktene deres fyker opp i min retning, og etter en rask visitt av kroppen min gaper de begge to.

"Hva har skjedd med leggen din?" utbryter Emma og stirrer på det dype såret som nå har fått en skorpe med størknet blod rundt.

Å ja, den hadde jeg glemt. Av en eller annen grunn glemmer jeg det meste i Cayden sitt nærvær.

"Jeg bare falt..." mumler jeg, skrekkslagen for at jeg ikke tenkte tanken på at de kom til å spørre.

Sienna smalner øynene sine mot meg. "Liam sa at du snakket med Cayden i korridorene og aldri kom til timen etter det. Er det han du har vært med i hele dag?"

Rødmen sprer seg i kinnene mine. "Ja."

"Er det... er det han som har skadet deg?" Emma ser ikke ut til å tro ordene selv.

Jeg trekker pusten så raskt grunnet forskrekkelse at jeg hoster. Cayden, skadet meg? Tanken har ikke slått meg engang, og selv om han har et voldelig rykte på seg, kjenner jeg at jeg blir fornærmet at de tenker sånn.

"Selvfølgelig ikke!" sier jeg, og rødmen min forvandles til oppskaket sinne på vegne at han. "Han hadde jo aldri gjort det."

Sienna humrer mørkt. "Man vet jo aldri med den gutten."

Hjertet mitt raser i brystet, og jeg prøver desperat å undertrykke sinnet mitt. De vet ikke, de kjenner ikke den søte, snille siden av han, minner jeg meg selv på.

"Man gjør vel ikke det," svarer jeg kjølig, og tvinger jeg meg selv til å fokusere på de to jentene foran meg. Jeg kan ikke klandre de for å tro det verste, når de kun har hørt det verste. For alt de vet, har Cayden ligget med læreren sin... Herregud, det må jeg rekke å spørre han om snart. 

Jeg åpner munnen for å unnskylde meg, når jeg legger merke til at de begge sitter og studerer meg med blikk blandet med vantro og ærefrykt.

"Hva?" spør jeg alarmert.

Emma plystrer svakt, og prøver å se på alt annet enn hodet mitt. "Vel, vi bare lurte på hva det der er for noe, egentlig." Hun peker på halsen min.

"Hæ?" Nå er jeg ordentlig forvirret.

"Sugemerket, vel."

Det kjennes som om magen min faller, og himmelfallen kjenner jeg på stedet Sienna peker på. Jeg visste jo at Cayden kysset meg der i går, men jeg hadde ikke fått med meg at det var et ordentlig sugemerket han lagde. Eller kanskje det er fra i dag?

Jeg kjenner at blodet mitt plutselig koker. "Noe så frekt!" utbryter jeg. "Hva er vi, barn?"

Emma prøver desperat å kvele latteren sin. "Ja, faktisk."

Jeg himler med øynene og prøver å skjule de nok så opphissete følelsene mine. Om jeg skal få uttrykt ubehaget mitt til han må jeg spare på sinnet, slik at han kan oppleve vreden min, ikke bare den tårefulle siden.

Tanken om at han allerede har sett meg gråte så mange ganger gjør meg flau til toppen, og plutselig er hele ansiktet mitt rødt, nå ikke fra raseriet.