trettifire | dype blå

3.4K 156 48
                                    

Jeg ser ikke noe til Cayden resten av uken, og da jeg og Jake traver nedover til kjelleren fredag ettermiddag for gjensitting, er vi begge mistenksomme tause.

Når vi åpner opp døren til det mugne gjensittings-rommet, som stinker av inneklemt svette og gammelt sportsutstyr, klarer jeg ikke hindre det dramatiske gispet mitt.

"Lucas?"

Han retter seg opp i stolen sin ved stemmen min, og gliser skjevt ved synet av meg.

Siden festen hos Angie har han vært forsiktig og fraværende i nærværet mitt, og har i tillegg sittet på et annet bord i kantinen enn oss andre. De andre mener det ikke er så rart, for det var heller etter at jeg begynte at han satt med oss i lunsjen, men av en eller annen grunn føltes det som om jeg er grunnen til at han ikke sitter med oss lenger.

Tanken er dum, og som vanlig velger jeg å ikke stole på magefølelsen min.

"Hei, Kelsey," stråler han muntert, som om mangelen på kontakt mellom oss aldri har eksistert.

Jeg setter meg ned ved siden av han, og han gir Jake et skeptisk blikk, som nå får besøk av en annen gutt ved siden av han. Chris, merker jeg, som er enda en av vennene til Cayden.

Jeg river blikket vekk fra de to guttene og snur meg mot Lucas igjen.

"Hva gjør du her?" sier vi samtidig, og bryter deretter ut i noen teite glis.

"Du først," tilbyr han, og jeg registrerer nervøsiteten i kroppen min. Har han alltid vært så kjekk?

"Jeg og Jake kom for sent til naturfagstimen, det er egentlig ikke verre enn det," sier jeg og peker på det blonde hodet til Jake, som uinteressert holder en samtale med Chris.

Lucas hever øyenbrynene. "Siden når begynte dere å henge sammen?"

Ved dette våkner Jake, og han kaster en arm henslengt rundt skulderen min. "Siden alltid. Vesla her klarer ikke holde seg unna meg og den fine stumpen min."

Jeg himler med øynene. "Vi ble kjent forrige uke hos Cayden."

Ved nevningen av navnet hans blir alle oss tre merkverdig stille: jeg og Jake fordi vi tenker på utilstedeværelsen hans (han har ikke dukket opp på skolen hele uka, og jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke bekymrer meg grenseløst), og Lucas fordi han mest sannsynlig tenker på hvor skremmende respektløs Cayden oppfører seg mot han.

"Åja," mumler Lucas til svar.

"Hva med deg? Hvorfor er du her?" spør Jake, og virker genuint engasjert.

Totalt ulikt Cayden, finner jeg meg selv i å tenke, og blir sur på meg selv igjen. Når skal jeg slutte å sammenligne alt med han? Hvor mye av den lille hjernekapasiteten jeg besitter skal være preget av tanker om han?

Lucas får et slu drag over ansiktet. "Det er ganske teit, egentlig... Liam mente at det hadde vært gøy å ødelegge varmtvannsrørene til skolen, og se hvordan, ehm, visse deler av kroppen i guttegarderoben reagerer på kulden."

Jeg sperrer opp øynene, og det er nesten så haken min treffer gulvet. "Virkelig?"

Jake og Chris er allerede i full gang med å le en sammensveiset, frekk latter. Jake holder seg for magen med de hvite lokkene av hår som rister i pannen hans. "Herregud, det er noe av det beste jeg har hørt."

Nå smiler Lucas stort. "Ja, det var det jeg også tenkte, helt til vi ble tatt. Liam fikk selvfølgelig ikke skylden, fordi han er så søt og nusselig, så her er jeg alene."

"Liam er søt og nusselig," bekrefter jeg.

Akkurat da kommer en ukjent lærer subbende inn, dunker ned på plassen foran i kjellerrommet, skuer utover de få elevene tilstede, og sukker. "Hold kjeft," er alt han sier, selv om det er en knusktørr stillhet i rommet.

Dark SecretsUnde poveștirile trăiesc. Descoperă acum