Dark Secrets

sytten | én siste gang

"Er det faktisk mulig å tilbringe en hel dag med en fyr uten å gå lei av han?" spør Emma når jeg kommer inn døra.

Åh, ja, vil jeg svare. Du skulle bare visst.

Istedenfor bare gliser jeg, hjelpesløs mot rødmen og det pulserende, røde hjertet som definitivt henger som en tankeboble over hodet mitt. 

Emma slenger hodet bakover og ler. "Kels, du er håpløs!"

Jeg skubber henne med skulderen. "Definitivt ikke håpløs. Bare... Åh, jeg vet ikke. Jeg føler meg teit."

Og jeg gjør det – jeg gjør virkelig det. Halvparten av tiden min tilbringer jeg ved å fortelle meg selv hvor idiotisk det er å tenke på Cayden. Den andre halvparten bruker jeg ved å tenke på han. 

Emma rister på hodet med et smil. "Du har gått fra vettet."

Jeg har ingenting å si i mot til det, fordi det er sant. Hvor mange ganger har jeg ikke advart meg selv om Cayden? Hvor mange har ikke kommet til meg og sagt det eksakt samme jeg forteller meg selv? Helvete, mer ofte enn ikke får Cayden frem et sinne i meg som ingen andre enn Tyler får frem. 

Du må få tankene over på noe annet, beordrer jeg meg selv, og går til kjøkkenet for å hjelpe Liam med maten.

"Hei Kelsey-mor," hilser han muntert, og igjen kjenner jeg hjertet mitt svømme i affeksjon for den gutten.

Vi spiser en hyggelig middag hvor Lucas insisterer på å ha på irriterende opera-musikk i bakgrunnen, noe Liam istemmer seg med. Ved jevne mellomrom tar guttene seg i å skrike ut sammen med de skjærende kvinnestemmene, noe som får Sienna til å sprute ut det hun har i munnen. Emma har den mest smittsomme latteren, noe som får meg til å kaste meg med inn i kaoset med de andre. 

Aldri før har jeg omfavnet kaos og støy på denne måten. 

Etter middag setter vi oss i stua for å se en film, men vi finner raskt ut at ingen egentlig ha planer om å følge med på filmen. Vi tilbringer de neste to timene med å skravle, som Emma ville sagt, med filmen som rolig bakgrunnsstøy. Jeg og Liam ligger sammen i hjørnet av sofaen og deler på den mykeste sofaputen jeg noensinne har kjent, med Lucas som sitter henslengt over beina mine. 

"Dere vet den årlige festen Agnes Karlson har neste uke?" spør Emma når rulleteksten dukker opp. De andre nikker. "Jeg tenker jeg ikke orker å dra."

Sienna spretter opp fra den liggende stillingen sin og ser misbilligende på henne, nå plutselig årvåken. "Jeg kommer til å dra den late ræva di med meg dit om det så er det siste jeg gjør." Hun retter øynene sine på meg. "Deg og."

Jeg klarer ikke hindre smilet mitt. "Slapp av, jeg skal hjelpe deg."

Emma himler med øynene. "Jeg bare føler det er bedre ting å gjøre enn å ødelegge trommehinnene sine."

"Jeg kan ikke se for meg noe bedre å bruke tiden sin på," sier Sienna. 

"Skål for det," synger Liam, og Lucas klinger glasset sitt mot hans. 

Guttene drar litt etter midnatt, og etter noen bråkete tretti minutter slukner både Emma og Sienna som to barn. Jeg vrir og vender ukomfortabelt på meg mellom de på sofaen, uten helt å ville sovne.

Det er lenge siden jeg har sovet noe annet sted enn hjemme. Den ene grunnen er fordi jeg liker å sove alene, den andre er rett og slett at jeg har prøvd mitt beste å isolere meg fra andre helt siden ulykken. Det er best slik, innså jeg. Det har alltid vært best slik.

Uten å mene det, døser jeg av til slutt.

+++

"Vi kan bare la hun ligge her. Hun er for slått ut til i det hele tatt røre seg."