Dark Secrets

EPILOG II

Husk å gi denne epilogen litt kjærlighet, fordi den er så nusselig, og det er dere også ;*

VOTE!

• • •

"Kan dere to vær så snill å ikke suge hverandre når jeg skal ha mat?"

Tyler og Emma bare ler i mellom kyssene sine, og jeg banner etter dem i mens jeg går ut i hagen. Gresset som ikke har blitt klippet siden i fjor høst kiler leggene mine, og kjolen blafrer lett mot beina. Jeg legger meg ned i hengekøyen med netting så slitt og oppbrukt at det ser brunt ut, og vinkler hodet i den perfekte stillingen, slik at jeg kan få et lite glimt.

Jeg knasker på eplet jeg tok med, og studerer det gamle huset hans.

Den falmende malingen er den samme, fingeravtrykkene til hvem nå enn det må være blir bare fler og fler på vinduene, og gårsdagens regn henger fortsatt igjen i takrenna, som lyden av surklingen nesten kan høres helt hit.

Jeg venter på sorgen som som vanlig skulle ha skyldt over meg, men for en gangs skyld føler jeg meg ikke trist når jeg ser på kjellervinduet med rester av DNAet mitt på. Tårer dukker ikke opp i synsfeltet når minnet om smilet hans bryter overflaten.

Jeg føler ingenting, og det skremmer meg.

Jeg myser, som om det på magisk vis skal få meg til å se bedre, og leter etter tegn til liv gjennom det skitne vinduet som sikkert heller ikke har blitt vasket på en stund.

Solen steker meg i ansiktet, lukten av fersk maling brenner i neseborene, lyden av latteren til Emma er høyere enn knirkingen i boltene til køyen, alle disse hverdagslige tingene som ikke har hensikt eller mening - og rommet hans er like tomt.

Jeg forventer stadig at han skal dukke opp bak glasset og glise et skjevt smil, men blir stadig like skuffet. 

I over et og et halvt år har jeg følt meg slik - elendig. Det blir jo selvfølgelig enklere til tider, men ofte da jeg går igjennom skolekorridorene, og attpåtil er like gammel som da han forsvant, er minnene nok til å få meg til å kollapse innvendig, gang på gang. Og hver gang er det like vanskelig å bygge det opp igjen, helt alene. Fordi han er ikke der lenger for å hjelpe.

Minnestunden som ble holdt på skolen, kunne beskrives som overbelastet. Nærmest halve skolen skulle dele sine opplevelser med Cayden - de fleste folk han nesten ikke hadde snakket med engang, andre som bare hadde beundret han på avstand.

Avkroken de satte av til han som et minne, i en korridor som på en måte alltid er full, ble bare verre og verre å se på hver dag. Blomstene som overfylte gangen, det store bildet av han hengende på veggen, brevene som folk skrev, som om han på en eller annen måte skal få tid til å lese de - pågikk i godt et halvt år. De nektet å gi slipp på han, akkurat slik som meg.

Pokalene hans i korridorene, sammen med flere generasjoner av vinn og tap, var bare en daglig påminnelse. Jeg ville stoppe opp noen ganger for å få meg et bedre syn enn bare et glimt da jeg ville gå forbi, men det sto alltid noen der. Han var aldri ensom. Aldri enestående, selv i døden. En liten folkemengde, en beundrende gjeng, en enslig person som av en eller annen grunn fortsatt sørget; jeg visste bare én ting, og det var det at ikke ville bli sånn.

Jeg ville ikke være personen som ble knust på grunn av et dødsfall, som hele verdenen bare stoppet opp fordi denne enkelte personen ikke eksisterte mer - men jeg kunne ikke noe for det. Det gjorde vondt som faen, og et sted langs veien bare satte jeg meg ned for å hvile, men reiste meg ikke opp igjen.

En del av meg sitter fortsatt igjen og hviler. Vel, hviler og hviler, mer som en sjel uten en kropp, en meningsløs tanke som vandrer alene, en følelse av både bedrag og tomhet jeg har blokket fullstendig ut, etterlatt. Fordi jeg ønsket ikke å være hul lenger, jeg ville fylle opp tomrommet med nye opplevelser og minner. Så langt har det virket greit, men det er fortsatt noe som mangler. Et ensomt hull som nekter å gi slipp på den perioden, dette lille kommaet, hvor han faktisk var tilstede i min verden.