Dark Secrets

tjueni | én dag

Når jeg låser opp ytterdøren til mitt eget hjem, vurderer jeg sterkt å annonsere ankomsten min som en utløst alarm, akkurat slik jeg alltid pleier å gjøre.

Men så åpner jeg munnen og trekker pusten dypt, og det ender bare opp med at jeg må bøye meg overende med hendene på knærne og pese, fordi smerten i ribbeina er så intens.

Jeg står sånn og venter på at smerten skal ebbe bort i noe som føles i evigheter, og da den ikke gjør det, prøver jeg å rette meg opp igjen.

Stønnene mine gir fra seg et frastøtende, grim ekko i det stille huset, og jeg forsøker å erstatte den dødelige grimasen i ansiktet med et smil i det jeg presser beina mine til å gå til kjøkkenet. Jeg må dessverre innrømme ovenfor meg selv at jeg, krokrygget og nesen rynket, heller kan ligne på 'Quasimodo' fra Ringeren i Notre Dame.

Tyler må tenke noe i samme duren, for da han ser meg komme gående gjennom døråpningen, fryser han fast og glor på meg med et blikk som tydelig radierer med avsky og forbauselse.

Jeg overser dette faktumet (jeg vet allerede hvor forferdelig jeg ser ut, jeg omfavner heller ideen enn å avstøte den), og må rynke på nesen av middagen i pannen foran han: maten han rører rundt i ser ut som muggen grøt.

Ved siden av han sitter Isabelle og kaster med beina fram og tilbake i mens hun nynner på en sang for seg selv. Når hun noterer seg Tylers tilstand, ute av stand til å ytre et ord, snur hun seg abrupt og møter blikket mitt. Smilet hennes er nok til å varme hjertet mitt.

"Kelsey!" hyler hun begeistret, pulveriserer det som var igjen av den uhyggelige stillheten.

Hun hopper ned fra benken på lette føtter og kaster seg inn i de ventende armene mine. Jeg skal til å le, men selv om jeg forventet klemmen, forventet jeg ikke i nærheten smerten som følger i bølger.

Jeg deiser i gulvet i et hav av stønn, og Isabelle kryper vekk fra meg med frykt preget i alle trekk.

"Går det bra?" De grønne øynene hennes er vidåpne, og for hennes skyld, selv om alt svir og angriper, setter jeg meg opp og tvinger på et smil.

Jeg rekker derimot ikke å si noe, for Tyler presser seg mellom oss og takler meg i en klem han og, bare mye mer varsommere.

"Å Kels, vi har vært så redde. Mamma og pappa er helt fra seg."

Jeg klemmer han tilbake, og på en mirakuløs måte virker det nesten som om smertene avtar. "Og allikevel så er de ikke her."

Jeg ser at han vil protestere, men han biter seg i det. Jeg har mer rett enn jeg har feil, storm eller ikke.

Vi sitter på gulvet i noen øyeblikk, alle tre av oss, helt til jeg utbryter, "Isabelle! Har du brukt den dyre sjampoen min?"

Hun fniser og rister uskyldig på hodet. "Det var ikke meg! Det var Tyler som sa jeg skulle bruke den!"

"Tyler!"

"Hva? Hun er jente, hun kan ikke lukte av estetiske oljer."

"Selvfølgelig kan hun det," argumenterer jeg. "Isabelle har sikkert brukt umettelige mengder."

Hun bare kniser til svar.

Tyler sukker og trekker seg unna klemmen vår. Han studerer meg i noe som føles som enda flere evigheter, og til slutt stryker han hånden sin kjærlig over blåmerket mitt ved kjeven. "Hva faen skjedde, Kelsey?"

Jeg rynker på øyenbrynene. "Vet du det ikke?"

Han gjenspeiler uttrykket mitt, og rister på hodet. "Nei, de ville ikke si noe. Personellet sa at alt var konfidensielt, og at bare foresatte ville bli varslet om det. Jeg selv hørte at du lå på sykehuset av Cayden."