Dark Secrets

åtte | bare denne ene gangen

Grepet om halsen min er stramt; det er så vidt jeg klarer å hvese til meg minimalt med oksygen i mens kroppen min forræder meg ved å prøve å brekke seg. Han presser hardere ned da jeg forgjeves ruller rundt og prøver å sparke kroppen hans av meg.

Det er nytteløst. I tillegg til det låste grepet han holder om nakken min, sitter han overskrevs på knærne mine, og den andre armen bruker han til å barrikaderte forsøkene mine til å komme meg løs med håndleddene som allerede er bundet fast av tynn plast.

«Sitt stille!» hveser han.

Berøringen hans brenner, som om fingrene hans er belastet med mikroskopiske tagger som rasper opp huden. Det stikker, om og om igjen, helt til jeg ikke kan føle det lenger. Jeg blir paralysert. Evnen til å bevege på hendene, riste på fingrene, sparke med føttene, forsvinner like fort som blodet.

Jeg er hjelpesløs, og fortvilelsen over denne forståelsen kveler meg. Ikke han, som kveiler de lange fingrene rundt halsen for å holde meg stille, men sikkerheten om at jeg allerede har tapt. 

Limet til teipen som ligger over munnen min er så sterkt at ikke tunga mi kommer til. Som klistret fast, klarer jeg nesten ikke å bevege munnen. Alt jeg er i stand til, er å hulke til jeg ikke har mer luft igjen.

Jeg hadde ingen grunn til å være forsiktig her. Jeg vokste opp i disse trygge gatene; bekymringen eksisterte praktisk talt ikke. Selv ikke da bussjåføren forklarte at han hadde punktert, og den raskeste veien hjem var gjennom en mørk bakgate. Selv ikke da gatelysene gikk ut. Selv ikke da batteriet på mobilen min døde. 

Nå er jeg redd for at jeg snart også vil det samme.

Dessuten var det bare denne ene gangen. Å gå gjennom smuget, som egentlig ikke var noe å frykte heller, burde ikke være noe alvorlig. Og det var jo bare denne ene gangen.

Det viste seg å være en gang for mye.

De hadde sett meg, plystret etter meg. Jeg følte meg ikke direkte smigret, men prøvde å overse dem og gå raskere, forte meg hjem til familien som ventet.

De kom etter meg. Først prøvde jeg å ikke vise redsel, men heller bare bevege beina noenlunde raskere. De kom sikkert ikke etter meg heller: Jeg var en uerfaren, fjorten år gammel jente. De hadde ikke noe nytte av meg.

Dette viste seg også å være feil. Naivitet har aldri vært en av mine sterke sider, men å være likegyldig ovenfor en gjeng med slike mennesker var bare feil. Jeg innså det nå, der jeg lå hulkende under han.

Da jeg skjønte alvoret, var det for sent. Fullstendig lammet av frykt rundet jeg et hjørne, og forventet halvt at jeg skulle løpe inn i helten min som skulle redde meg fra dette. Istedenfor møtte jeg en blindgate.

Øynene deres glitret ikke skjønt i månelyset, de glødet av hat og vold i den eneste lyskilden: en gammel, flimrende lampe som kastet et ekkelt gult lys over meg, la ansiktene deres i skygge slik at jeg bare kunne skimte det halve djevelsmilet.

«Jeg tror vi kan ha noe nytte av henne,» gliste han jeg hadde øyekontakt med, med gule tenner som vokste om hverandre.

Han lot blikket sitt gli over meg, saumfarte hele kroppen min, helt til han stoppet ved øynene mine. Vanligvis syntes jeg alle øyne var nydelige, enten de skinte og lyste eller var dvaske og utmattet. Alle øyne uttrykte følelser du ikke er i stand til å se på kroppsholdningen; alle øyne har en historie å fortelle. Men ikke disse. Disse øynene fikk meg til å grøsse. Disse øynene var røde og pupillene utvidet maksimalt, til tross for lyspæren som blendet han.