Dark Secrets

Hun Er Min

The woods are
lovely, dark and deep
But I have promises to
keep, and miles to go
before I sleep

-Robert Frost

+++

Caydens Point of View

Jeg tørker den lille bloddråpen som renner fra det samme, gamle kuttet i leppa, og puster tungt.

Jeg vant, men jeg føler fortsatt ikke triumf. Jeg burde hoppe av glede, fordi dette har vært målet mitt i åresvis, men alt jeg tenker på er hvor mye jeg har ødelagt alt.

Min eneste utvei til noe som kan minnes om lykke, ødela jeg på noen minutter.

"Godt jobbet, gutten min, dette øyeblikket har vi ventet lenge på," sier Andriel, treneren min. Jeg bare nikker, så ufokusert at jeg nesten ikke legger merke til Jake som kommer inn i rommet.

"Herlig, Cayden! Du var suveren! Jeg kan ikke tr-"

Jeg avbryter han ved å reise meg abrupt opp fra sofaen. Jeg har noen centimeter til gode ovenfor han, og for første gang på lenge føler jeg et sinne som ikke kan temmes.

Han blir stum i ansiktet. "Hva er det?"

Jeg knuger tennene sammen, og følger intenst med på at Andriel forlater rommet, vel vitende om at min ufokuserte tilstand bare har vært en trigger for sinnet som har ventet på å utspille.

"Cayden, hva er det for noe?" spør Jake og dytter meg forsiktig i armen.

Jeg knurrer og dytter han så hardt i brystet at han snubler bakover. "Hva er det?" gjentar jeg rasende. "Spør du meg nettop om hva som er problemet?"

"Wow, chillax, jeg trodde du fikk ut alt sinnet ditt i kampen, ikke ta det utover meg."

Jeg ler med synlig forakt. "Temperamentet mitt under kampen er bare en smakebit for hva du skal få nå."

Jeg dytter han utfordrende igjen, men denne gangen er han mer forberedt. Han fomler noen skritt, men gjenvinner balansen raskt.

"Hva er det du vil? Jeg har ikke gjort noe!"

Han dytter tilbake.

"Ikke prøv deg, Jake. Du vet du ikke vinner," glefser jeg.

Han smalner øynene. "Jeg vinner kanskje ikke, men jeg kan få inn noen slag."

Vi står stille og stirrer på hverandre i et øyeblikks stillhet.

"Nå, skal du fortelle meg hvorfor jeg blir angrepet?" spør han hånlig.

Jeg knurrer igjen. "Du vet hva jeg føler for henne. Du visste det, og allikavel velger du å kysse henne!"

Han ser ut til å se hele bilde mer logisk nå. "Hun er ikke din! Jeg har all rett til å kysse henne!"

Jeg stopper neste flommen av fornærmende ord. Istedenfor går jeg nærmere, så nærme at jeg får nyte tilfredsstillelsen av å være høyere enn han. "Hun er min."

For første gang ser det ut til å renne over for han. "Hun er faen ikke din! Og du lot henne bare henge, du gjorde aldri noe med det! Derfor tenkte jeg at det er noens andre sjanse nå, og det hadde jeg faen meg rett i. Jeg håper virkelig ikke det var hun du snakket om på TV!"