Dark Secrets

seks | her

«Tyler! Gå vekk!»

Jeg kjenner frekvensen av tyngden hans mot madrassen min, som fører til at kroppen min vugger faretruende fram og tilbake.

«Hvorfor?» Han klapper på dynen som jeg har dratt over hodet. «Skolen starter om en time.»

Jeg kjenner innvollene mine dreie seg av setningen. Skole. Verre blir det ikke. Og attpåtil, skal skolen ha et ikke-så-fengende, snobbete navn at jeg nesten ikke tør å uttale det.

«Notre Dame High School. For et utrolig ekkelt og prestisje navn.» Selv Tyler rynker på nesen ved dette.

«Skolen kryr sikkert av franskmenn,» erter jeg han. Jeg er utrolig oppmerksom på hvordan han i løpet av ferien vår i fjor ikke ville annet enn hjem fordi pariserne klådde sånn på han.
«Og maten i kantina er sikkert bare små, skitne druer og halvdøde snegler,» fortsetter jeg, og ser gysningene spre seg på armene hans.

«Du må stå opp,» maser han igjen, og slår meg lett på hodet.

«Jeg var oppe i stad,» protesterer jeg. «Se, vått hår.»

Han knuffer meg i siden. «Du våknet, dusjet, også la du deg igjen?»

Jeg sukker og drar vekk dynen fra ansiktet. «Jeg våknet av marerittet klokka fem. Jeg fant ut at det ikke var noe vits å vekke deg.»

Han ser sint ut. «Hvorfor vekket du meg ikke, Kelsey? Jeg vil ikke at du skal være alene etter noe sånt».

Jeg smiler og dytter han svakt i armen, som en oppvekker at han slettes ikke pleier å være snill mot meg, og at han snart burde komme med en slem kommentar. Han ser hvor jeg vil hen.

«Og forresten, ser du forferdelig ut. Shrek sliter med å konkurrere deg ut.»

Jeg ler og prøver å dytte han av meg. Han protesterer ved å klamre seg fast til sengestøtten min. Deretter peser han ut latteren, sånn for å understreke at anstrengelsene mine bare underholder han.

«Tyler! Kan du gå ut nå og komme tilbake når du er ferdig med skolen? En jente trenger skjønnhetssøvnen sin».

"Hvilken jente?»

Jeg rekker han tunga, og han utnytter situasjonen ved å fange den mellom tommelen og pekefingeren sin. «Au,» prøver jeg å frese uten tunga i munnen.

Han reiser seg endelig, fornøyd med seg selv og ertingen. «Min jobb her er gjort.»

Han har vel rett i det; jeg er ikke i nærheten av trøtt lenger. Jeg faller tilbake på madrassen og klyper neseryggen for å roe ned de stormende nervene i magen. Jeg er ikke på noen måte klar for skole, det var så vidt jeg taklet å forlate hjemmet mitt. Hvordan skal jeg forlate vennene mine og?

Det gir vel egentlig ikke mening å tenke sånn som dette: jeg har jo allerede forlatt de. Men det er konseptet. Med en gang jeg er i det nye miljøet og, forhåpentligvis, får meg nye venner, har jeg brutt en kontakt med det gamle og kjente. Da kan jeg ikke gå tilbake.

Etter noen minutter med kaos i hodet, tvinger jeg meg selv opp og rer sengen, men får ikke tatt ett skritt nærme badet før et blondt hode kommer stormende inn døren.