Dark Secrets

elleve | bullshit

To dager senere har jeg enda ikke snakket med Cayden, like lite sett noe til han. Jeg støtte på han i korridoren på onsdag, men etter pinlig øyekontakt som varte alt for lenge for noen som knapt kjenner hverandre, kjappet jeg meg videre, og han stoppet meg ikke.

Sienna ser ut til å være fornøyd med dette faktumet, fordi hun mener det er det beste for meg. Og det er det åpenbart: nå som jeg ikke har noen tilknytning til Cayden, er folk mer imøtekommende. Madison har til og med sluttet å sende meg blikk i kantina.

Det går litt i samme baner med Tyler, helt til han endelig, en torsdag morgen, bestemmer seg for å snakke med meg igjen. Han ser mer eller mindre helt fin ut igjen, hvis man ser bort ifra en litt opphovnet nese. Han nekter derimot å snakke om hva som skjedde: hver gang jeg tar opp temaet, forlater han rommet ved første mulighet. 

Torsdag ettermiddag, når vi kommer hjem fra skolen med en munter Isabelle på slep, går han rett opp på rommet sitt uten så mye som et ord. 

Jeg lager en rask lunsj til Isabelle bestående av pasta, og spør henne deretter om det er greit at jeg drar ut en liten tur. Hun enser meg knapt med øynene klistret til TV-skjermen, men nikker nesten umerkelig til svar. Lik meg og Tyler, har hun vendt seg til tanken om å være alene og selvstendig.

Jeg forblir i døråpningen noen sekunder ekstra, og bare observerer lillesøsteren min som ble tvunget til å vokse opp alt for ung. Mine valg har vært en byrde for hele familien; det har ikke bare vært mine problemer som nesten drukner meg, men problemer som preger hele familien. Lillesøsteren min måtte vitne til tårer og umenneskelig slit i en alt for ung alder, og vil alltid bære det med seg. Dette er ikke bare min ulykke, det er alle sin.

For det vil jeg alltid føle skam.

Jeg tenker på hvor urolig hele livet mitt har vært, slik et urolig liv følger med en urolig verden. Det er alltid noe som skjer, alltid noe som ikke er rett. Aldri stillhet, aldri tid til å sette seg ned og aldri en mulighet til å gi opp. Det er alltid noe som pågår, alltid noe å gjøre...

Kanskje det bare er jeg som bare har blitt innstillt på at det er noe som burde være galt; jeg som bare er vant til at noe burde være feil. Jeg forteller dette til meg selv i mens jeg går ut av ytterdøren – den rare fornemmelsen om at noe er galt, er kun det: en fornemmelse. 

Halvveis til bussen ringer Emma. Jeg tar den med et stort smil, mer enn takknemlig for avbrytelsen. "Emma! Hei!"

Hun svarer med et like muntert, "Hei! Jeg lurte bare på hva du gjør akkurat nå?"

"Vel, du kommer nok ikke til å tro meg, men jeg er på vei til trening."

Emma gisper hånlig. "Nei! Din forræder!" 

Jeg ler. "Jeg vet, jeg vet. Hvem skulle ha trodd. Trøster det deg om jeg sier at det ikke er frivillig?"

"Definitivt," svarer hun. "Er det i skole-sammenheng?"

Jeg nikker til tross for at hun ikke kan se meg. "Ja, Martha og Cayden–" Her må jeg svelge, fordi navnet hans er av en eller annen grunn vanskelig å uttale, "–har satt opp et program som vi må gjennomføre i løpet av uken. Jeg tenkte jeg skulle utnytte den gratise tilgangen vi studenter har på treningssenteret i sentrum."

"Åh, søren, det var derfor jeg ringte. Jeg skulle høre om du ville bli med Sienna og meg og spise ute, men jeg antar at det der tar litt tid."

Jeg bruker litt tid på å svare, fordi jeg må betale for bussbillett og finne et sted å sette meg ned. "Ja, dessverre. Vil du høre det verste med denne oppgaven? Jeg må ta bilder for å bevise at jeg har trent."