Dark Secrets

tjueseks | kjære, kjære kelsey

Resten av helgen isolerer jeg meg inne på rommet mitt, og ligger i et mørkt rom med kaotiske, stormende tanker.

Cayden vet - han vet alt. Og han kan ikke fordra meg.

I de siste to årene har jeg gått rundt og bært på en hemmelighet som sakte har skrapet meg opp fra innsiden som glasskår - en hemmelighet som bare har vært min, med fryktelige detaljer og avskyelige vendinger. Det har vært min hemmelighet, en nagende fornemmelse i brystet som har vært konstant.

Min hemmelighet, som ikke lenger er en hemmelighet.

På søndag, etter to dager med komplett stillhet fordi jeg ble så sint på Tyler når han maste om at jeg måtte låse opp døren min, overlesser tankene mine meg, og jeg gråter til jeg må storme ut på do og brekke meg. Mangelen på mat bidrar ikke, og jeg kaster opp magesyre som etser den såre halsen min.

"Kelsey?"

Tyler sin dempede stemme lyder gjennom den låste døren, og jeg setter meg ned langs veggen med knærne trukket opp til brystet og mislykket kveler hulkene som unnslipper leppene mine.

Cayden har ikke gitt fra seg lyd hele helgen, og redselen min for om det går bra med han er større enn redselen min for hva han muligens kan ha funnet ut. Jeg tvinger meg selv til å tro at det ikke var André som ringte, for hvorfor skal han ringe meg? Hvordan skal Cayden ha funnet det ut? Hvordan skal Cayden kjenne André?

Men underbevisstheten min står med armene i kors og rister på hodet, for hun vet at det er sant. På en eller annen skrudd, uheldig måte valgte André å ringe meg den morgenen, og Cayden svarte.

Og nå vet han alt.

"Kelsey, lukk opp døren," insisterer Tyler.

Etter noen sekunders nøling, låser jeg den opp med skjelvende fingre, og Tyler styrter ned til meg og omfavner de spinkle skuldrene mine. Jeg gråter inn mot halsen hans og gjør t-skjorten hans våt, men han sitter helt stille og trøster meg.

Etterhvert, uten spørsmål, tvinger han meg med varsomme bevegelser til å reise meg, og leder meg til sengen min. Etter noen minutter kommer han opp igjen med rykende varm suppe, og sitter på sengekanten min til han forsikrer seg om at jeg spiser opp alt.

Tyler spør ikke spørsmål, og det er mer enn jeg noen gang kan be om fra han - mer enn jeg noen gang kan be om fra noen.

Han instruerer meg om å sove, og det gjør jeg. Drømmen hjemsøker den sovende tilstanden min.

___

Jeg overbeviser Tyler om at jeg bare er syk, og blir hjemme mandagen. Jeg er ikke lenger så ødelagt som det føltes som jeg var da Cayden stormet ut av huset mitt etter å ha funnet ut hemmeligheten min, men et sviende tomrom i brystet har tatt over fornuften min.

Det føles som om svart materie har presset seg mellom ribbeina mine og ligger og dveler rundt hjertet mitt som dirrende partikler. Og når jeg tenker på hvordan fortiden min har fulgt etter meg hit, hvordan den unge mannen som merket meg for livet vet hvor jeg er, og er klar til å ødelegge alt for meg en siste gang, forvandler de ristende partiklene seg til en eksploderende kjernekraft som lammer hele meg.

Regnet banker og slår mot taket med sin hule hånd og jeg tenker at solen i det minste har anstendighet nok til å ikke dukke opp, som om været fornemmer at jeg ikke hadde taklet sollys. I løpet av helgen utvikler regnet seg til en mild storm, men uten Cayden er jeg ikke i stand til å se det vakre i det kaotiske. For meg, virket det som om det var han som åpnet øynene mine, han som pekte ut hva man burde verdsette i det formløse, hvorfor jeg i det hele tatt skal orke.