Dark Secrets

tjuetre | jeg trenger deg

Gjør meg glad og trykk på stjernen nederst i hjørnet!

Jeg kan ikke noe for at øynene mine automatisk leter etter Cayden det øyeblikket vi står utenfor et hus som rister i takt med en dunkende musikk. Et hav av mennesker bølger inn og ut, men ingen himmelblå øyne låser seg i mine, og jeg sukker frustrert.

Huset ligger i et av de mer finere strøkene, med store herskapsvinduer, innkjørsler med fontener og havutsikt. Jeg blir svimmel av å se på alle de berusede tenåringene som danser til musikken, og kvalm av de som allerede ligger utslått på plenen. Gresset utenfor inngangspartiet er dekket med røde plastkopper, og da jeg, Emma og Sienna går mot huset, blir jeg bombadert av ren og skjær sjokk. Ved fontenen står to gutter, knapt eldre enn meg, og tisser. De prøver å treffe den vidåpne munnen til steinfiguren i midten.

"Herregud," mumler Sienna, og ser nydelig ut i det duske lyset med Emma sin sminke og mine klær.

"Jeg vet!" sier Emma oppspilt.

Jeg skjønner endelig hvorfor Sienna virket så rastløs for å ikke dra - selve festen virker full. Ikke full som i overbelastet med unge individer påvirket av alkohol: full, som i sjanglende, snøvlende full.

Jeg kjenner fingrene mine knitre nervøst. Det er lenge siden jeg har vært på et sted med så mange glade og uforsiktige mennesker samlet, og innrømmer stille for meg selv at jeg verker etter å være litt uansvarlig. Jeg savner de bisarre opplevelsene som følger med alkohol, samt idiotien.

Emma fniser når hun ser smilet mitt. "Kom, vi går inn."

I det vi nærmer oss ytterdøren, som står på vidt gap og lar den dunkende musikken gli ut, dukker Lucas opp på verandaen, med et stort smil og åpne armer.

Jeg snubler inn i omfavnelsen hans på hælene mine, og ler av det overraskede uttrykket hans.

"Hva, er du ikke vant til klemmene mine?" spør jeg glatt.

Han rister smilende på hodet. "Jeg er ikke vant til at du i det hele tatt vil bli tatt på."

Han slipper meg og hilser på de andre, men jeg står igjen, midlertidlig målløs. Jeg legger ikke merke til det selv, men det gjør åpenbart de andre. Jeg holder meg unna uanmeldte berøringer, og vil helst unngå kontakt så mye som mulig... unntatt med Cayden. Berøringene hans er, om ikke annet, beroligende.

Liam kysser meg på kinnet, og avbryter tankerekken min. "Du er nydelig, vennen. Hvem hadde visst at du kunne rydde opp så bra?"

Jeg himler med øynene, og tar glasset han har i hånden fra han. Jeg drikker opp innholdet i én slurk, og gir han glasset tilbake med et stort smil.

Liam bare ler overrasket. «Kom, vi henter mer.» Han følger meg til kjøkkenet, finner en stor punsjbolle, og sjenker meg et glass.

I løpet av de neste timene klarer jeg ikke å slutte å lete etter Cayden. Sjansen for at han er her er liten, for det virker ikke helt som innstillingen hans, men jeg er fortsatt håpefull.

Men da jeg til slutt er på vei til å gi opp, og setter meg ned i en sofa med Lucas, er derimot da jeg, fra den andre siden av rommet, fanger oppmerksomheten til et par vakre. Det blå virker isende på meg, og de små hårene i nakken min reiser seg.

Lucas ser ikke ut til å merke hvor ufokusert jeg nettopp har blitt, og trekker meg nærmere med armen sin rundt skuldrene mine. Det jeg antar er en klem blir raskt et vått kyss på kinnet, og jeg fniser.

"Jeg håper du vet hvor vakker du er, Kelsey." Ånden hans lukter av søt alkohol, og hjertet mitt dunker av komplimentet.

"Takk, Lucas, det er hyggelig av deg. Men jeg tror jeg så-"