Dark Secrets

tjuefem | han er like død som deg

Cayden's POV

Det er rart.

Det er rart hvordan jeg hele mitt liv har stengt meg selv inne, alt for redd for å røpe noe som kan avsløre hvor helt og fullt ødelagt jeg er. Det er rart, hvordan veggene mine ser ut til å rase sammen i nærværet til Kelsey, og alt jeg lengter etter å gjøre er å snakke med henne. Det er rart, hvordan jeg har innrømmet mer om meg selv til en jente jeg har kjent i en knapp måned, enn jeg noen gang har innrømmet til andre.

Det er rart, og det skremmer livskiten ut av meg.

Jeg var et sekund nærme på å avsløre alt; det jeg har brukt fire år av livet mitt på å holde inne, var jeg sekunder fra å fortelle.

Alt skulle til å glippe ut av munnen min som om jeg snakket om været. Det er som om hun sakte men sikkert bryter seg gjennom veggene mine. De høye, umulige veggene som ingen noen gang har klart å rive ned.

Før henne.

Og jeg lar henne. Jeg vil at hun skal forstå seg på meg; jeg vil at hun skal vite mine dypeste, mørkeste hemmeligheter. Jeg vil ikke noen gang at hun skal gå, og det skremmer meg.

Jeg frykter allerede at hun skal forlate meg - og hvorfor? Hun er ikke min og jeg vet knapt hvem hun er. Alt jeg vet, er at hun bærer på mørke hemmeligheter så forlokkende at jeg verker etter å finne de ut.

Jeg lar henne snakke i fred med broren, og går bort til et stort, åpent hull i veggen som peker mot øst. Hullet skulle være et storslått vindu i en italiensk restaurant, men av en eller annen grunn ble prosjektet avbrutt.

Soloppgangen svir i øynene. Herregud, hva er egentlig klokken? Hvordan klarer jeg alltid å sløse bort tid når Kelsey er med meg? Det er som om jeg glemmer konseptet av tid, glemmer ansvar og forpliktelser og søvn.

Hjertet mitt hamrer ved tanken på at jeg var nære på å fortelle henne alt. Jeg skulle forklare alt, risikere alt som har med min egen trygghet å gjøre slik at hun kan forstå meg.

Skulle.

Sånn som det ser ut nå, vet jeg at tapperheten min er borte. Jeg vil ikke være i stand til å samle nok mot til å i det hele tatt nevne det igjen, uansett hvor mye hun betyr for meg.

For hun gjør det. Hun betyr noe - mye - og det er skremmende. Jeg blir redd av savnet mitt etter henne, redd av trangen til å holde henne i hånden, redd for mine egne følelser. Jeg har aldri følt det sånn, og vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Da Kelsey fullfører samtalen sin, står hun og studerer meg i noen sekunder. De grønne øynene hennes lyser, og en annen farge jeg enda ikke har satt fingeren på, glitrer i morgenlyset. Det er som flytende gull, sjarmerende og blendende vakkert.

Jeg klarer ikke lese uttrykket hennes. Skremt? Sørgende? Det faktumet at hun er så lei seg på mine vegne, så oppskaket over fortiden min, tiner isen i årene mine.

"Hva tenker du på?" spør hun, og det søteste smilet danser på leppene.

Jeg smiler tilbake. "Hva tenker du på? Du har ikke sagt noe enda."

Smilet forvandles til et melankolsk, nostalgisk humør, og hun tar de små skrittene for å fjerne avstanden mellom oss. Automatisk legger jeg armene mine rundt hoftene hennes og lener pannen min mot hennes. Den fragile figuren hennes er liten, og jeg må bøye hodet for å kunne være på samme nivå som henne. Men det gjør ingenting. Det gjør ingen verdens ting.

"Jeg tenker..." mumler hun, og de små hendene hennes tar tak i t-skjorten min og trekker meg nærmere. "-at du og jeg er ganske like."

Jeg klarer ikke å holde latteren min nede. "I hvilket univers er vi like?"