Dark Secrets

tre | kontroll

Gjerne legg igjen en kommentar og en vote :)

+++

Blå er min nye favorittfarge. Det tar omtrent tre blunk fra han før jeg fastslår dette.

Akkurat nå føles det som om jeg kunne levd i blå, for jeg bader jo allerede i irisene hans. Øynene hans gransker meg også, men jeg legger ikke merke til det. Alt jeg legger merke til, er han.

Det er noe mer i blikket hans også, noe jeg ikke klarer å sette fingeren på. Han utstråler en apatisk holdning, men det blå hinter til... jeg vet ikke. En lengsel etter noe, kanskje. Men hva da?

"Skal du gjøre noe annet enn å glo på meg i dag?"

Jeg skvetter av den dype stemmen hans, og river blikket vekk fra det angeliske ansiktet hans. Jeg må virkelig ta meg sammen - han har bare et pent ansikt, det er alt. Jeg takler jo skjønnhet vanligvis, jeg er omringet av det støtt og stadig. Så hvorfor skal jeg bli helt stum i nærværet hans?

Jeg tvinger rødmen min ned. "Jeg vet ikke, jeg. Det kommer litt an på."

Han legger hendene i lommene sine. "Hva da?"

"Om du letter på det ræva humøret og sier meg navnet ditt."

Han hever øyenbrynene, en anelse tatt tilbake av ordene mine, og jeg gliser av ærefrykten i blikket hans.

Han studerer meg med et intenst blikk som får meg til å ville krympe meg. "Du forlanger ganske mye av meg. Mer enn de fleste."

Jeg trekker henslengt på skuldrene, og klatrer opp på rekkverket som rammer inn køen til den neste attraksjonen. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det er, men våger ikke spørre.

Isteden overveier jeg humøret hans, og sier, "Det er nok fordi jeg ikke kjenner deg."

Han skjuler et smil ved å se ned på føttene sine. "Det pleier da vanligvis å stoppe andre."

Med meg på rekkverket er vi på samme høyde, og jeg slår meg fornøyd ned. "Hva, skal jeg liksom bli skremt av det der... den der grublende fasaden du holder på med? Er det dét som er meningen med den?"

Jeg ser at han sliter med å holde tilbake et glis. "Grublende?"

Jeg nikker.

Han drar en hånd gjennom håret sitt, som er bustete på en ryddig måte, og smiler endelig. "Greit." Han strekker fram hånden. "Cayden Parker."

Jeg tar den i mot. Fingrene hans er varme og tørre, og kontakten med han skyter både ubehagelige og behagelige strålinger opp langs armen min. "Kelsey Hale."

Cayden.

Jeg tillater meg selv å stirre stumt på han i noen sekunder, for navnet passer han så perfekt. Under den varme sommersolen, som får huden hans til å se gyllen ut, lar jeg meg selv studere han like oppmerksomt som han studerer meg.

Er det mulig at han har blitt blåst inn i denne verden med en nydelig bris fra en annen dimensjon?

Nei slutt, kjefter jeg på meg selv. Hvor kommer disse tankene fra?

Jeg river øynene mine vekk fra Cayden, fast bestemt på å ikke la skjønnheten hans ta overhånd. Det begynner å bli patetisk. Jeg er her bare for at han skal si unnskyld.

Ha! erter underbevisstheteten min. Du klarer ikke tro på det selv engang.

Mobilen min vibrerer i baklommen, og mens jeg forsikrer meg om at Cayden er opptatt med å observere noen jenter bak oss i køen (de lener seg tilfeldigvis mot veggen slik at genserne deres eksponerer maksimal kløft), trekker jeg opp mobilen.