Dark Secrets

tretten | elsker deg cayden

På fredag er jeg så distrahert over alle gårdagens hendelser at jeg ikke klarer å tenke over noen av de. Ikke Cayden, ikke William, og i hvert fall ikke... jeg klarer ikke å tenke navnet hans engang.

Tyler merker seg den stille, beskjedne oppførselen min, og prøver å presse noen svar ut av meg da jeg kommer hjem. Jeg sier like lite til han som jeg sa til Cayden.

På hele turen hjem fra sentrum grublet Cayden stille, som om han var den som var påvirket og sint og lei, og spurte meg regelmessige spørsmål som jeg ikke klarte å svare på. Jeg var utslitt; mentalt var jeg så sliten at jeg nesten tillot meg selv å kollapse på fortauet og sove litt der. Det hadde selvfølgelig aldri gått, for Cayden holdt et fast grep rundt hånden min hele veien til inngangspartiet utenfor huset mitt. Han slapp meg ikke ut av syne før jeg lukket døra bak meg og vred om låsen, øynene hans fylt av undertrykt angst og redsel og – ikke minst – flammende sinne.

Jeg husker samtalen da vi sto under baldakinen til det nye huset mitt, skygget fra skumringen som nærmet seg til venstre for oss, husker fingrene hans som strøk meg på kinnet og følelsen av tilfredshet ved nærværet hans.

"Går det fint med deg?" spurte han.

Jeg prøvde å nikke, men det gikk ikke. En stor klump formet seg i halsen min, og plutselig truet tårene igjen. Hvorfor fikk jeg lyst til å gråte nå? Hvorfor følte jeg meg komfortabel nok til å gråte i mens han så på meg?

Kanskje det var blikket hans som ikke røpet noe som helst: ikke avsky, ikke medlidenhet, ikke fornøyelse. Han så mer... oppskaket ut, blek i mens han badet i lyset fra solnedgangen, som om han var like rystet av dagens hendelser som jeg var.

"Kelsey," gjentok han, og plutselig var armene hans rundt meg igjen, som om han ikke var i stand til å se meg så desorientert ut lenger. Jeg kunne ikke noe for det: jeg gråt stille mot halsen hans. "Det er greit, jeg skjønner."

Hvordan skjønner du? spurte jeg meg selv stille. Hvordan skal du noen gang forstå?

Sånn sto vi lenge, med hans panne mot min og dvelende pust og forsiktige, falmende berøringer.

Marerittet mitt den natten var verre enn noensinne. Tyler ble så forskrekket av skrikene mine at han så ut som om han selv hadde grått morgenen etter. Burde jeg ha fortalt han det? spør jeg meg selv, når jeg står ved skapet mitt tidlig fredag morgen og dveler med tankene mine. Nei, beslutter jeg, det hadde bare engstet han mer. Jeg kan ikke urolige han med noen teite hallusinasjoner.

For det var alt det var: syner. Jeg hadde trodd jeg fikk øyekontakt med han, og grepet av panikken innbilte jeg meg alt.

"Hva tenker du på?"

Cayden står plutselig ved siden av meg, og i ren forskrekkelse klarer jeg å skyte skulderen min inn i den åpen skapdøren og smelle den igjen. Lyden gir ekko i hele korridoren, og flere øyne snur seg mot meg.

Rødmen plantet i kinnene mine fra før, ved minnet av meg og Cayden, fordypes betydelig.

"Herregud! En liten forvarsel, kanskje?" hveser jeg til en Cayden som desperat prøver å skjule smilet sitt. Kinnene mine er like varme som den skadde skulderen min.

"Sorry–" han presser leppene sammen for å ikke bryte ut i latter, "–jeg ville bare sjekke at alt gikk bra med deg?"

Varmen sprer seg i brystet mitt også, og jeg klarer ikke holde tilbake et teit, sjenert smil. Han bryr seg!

"Ja, det går fint med meg. Jeg er egentlig bare veldig flau over... vel, i hele går egentlig."

Han hever øyenbrynene, og jeg innser ikke hva jeg har sagt før det er for sent. Uten å tenke meg om tar jeg meg til halsen, hvor jeg fortsatt kjenner følelsen av leppene hans mot den overfølsomme huden.