Dark Secrets

tretti | så mye mer

"Vent, hvordan kom du deg inn, egentlig?"

Jeg skammer meg selv over det faktumet at tanken ikke har slått meg før nå. På én eller annen snål måte, virker det det ikke minste merkelig at Cayden uanmeldt satt på sengen min etter midnatt, og vekket meg fra en heller forstyrret søvn.

En nyve oppstår i pannen hans. "Du ringte meg og ba meg om å komme... husker du ikke det?"

Jeg stønner, og minnes vagt om at jeg plukket opp mobilen under Isabelle sitt oppsyn og unnskyldte meg ved å si at jeg måtte legge igjen en kort beskjed, noe jeg faktisk gjorde... bare at den ikke var så kort.

Jeg slipper fra meg en klagende lyd nederst i halsen, og kaster meg etter mobilen hans som ligger ved siden av han på kjøkkenbordet. Han fekter vekk armene mine med en søt latter.

"Nei, Kelsey! Den meldingen er min, du får ikke slette den!"

"Men jeg var helt dopet ned av søvn og smertestillende! Hvem vet hva jeg kan ha sagt?"

Han tvinger de strevende armene mine fast ned på bordplaten, og steller meg slik at ryggen min dunker mot den. Ansiktet hans er nærme mitt, og han bærer på et selvgodt glis som jeg gjerne, for én gangs skyld, skulle ha tørket av ansiktet hans. "Jeg. Jeg vet hva du har sagt, og du får ikke slette den."

Jeg stønner igjen, fryktelig fortvilet, og presser en stigende rødme ned. Jeg har sikkert sagt noe superflaut, som om hvor pen stump han har eller hvor nydelige øynene hans er... Når jeg tenker meg om, så har jeg allerede tilstått dette, så hva kan være det verste?

Jeg prøver meg på en ny taktikk, og frigjør armene mine. Jeg stryker han - det jeg håper er - forførende over kinnet. "Vær så snill?" prøver jeg meg, og biter meg i underleppen.

Han svelger høylytt, og frigjør underleppen min fra tennene mine. "Ikke bit i leppen din, Kelsey."

I et lite øyeblikk ser det ut som om det skal virke, for han feier leppene sine svakt mot mine, og ser ut til å ha glemt alt som har med talemeldinger å gjøre. Hele kroppen min spenner seg begeistret av elektrisiteten berøringen hans medfører. Så sprer leppene hans seg i et flir, og han trekker seg unna. "Det der funker ikke. Jeg er for trøtt til at sjarmen din virker på meg."

Jeg legger armene irritert i kors, og vet ikke om jeg skal føle meg fornærmet eller ikke. Jeg er tydeligvis ikke så forførende som jeg skulle ha ønsket.

"Nå, prinsesse, kan vi finne noe mat? Æresgjesten din sulter." Cayden gliser.

Jeg fnyser. "Æresgjest, du. Mer som en inntrenger."

Jeg åpner allikevel kjøleskapet og inspiserer innholdet, i mens Cayden ler en lav latter ved siden av meg. "Du vet, det at du klager på at jeg ikke smiler så ofte, smeller fra rett kjeft. Det kunne ikke ha skadet deg med litt positivitet selv."

Han sier dette på en genuin måte, men jeg kan ikke noe for at jeg blir oppskjørtet. "Hva mener du? Jeg smiler da aldeles," furter jeg. "Og når det kommer til det jeg så ydmykt fortalte deg i går, så mente jeg ikke at mangelen din på smil er forstyrrende, men mangelen din på et autentisk, ekte smil."

Han himler med øynene, og jeg merker hvordan han prøver å ikke le av meg. "Da er vi kanskje mer like enn vi ønsker å innrømme. Smilene dine er til tider ganske reserverte, som om du bærer på noen dystre, mørke hemmeligheter."

Igjen blir jeg forvirret av hvor mye denne gutten får med seg.

"Nå vet du jo denne hemmeligheten, så kanskje du burde ta det i betraktning," forsvarer jeg motløst.