"Hvorfor lurer du på det nå?"
Han er så oppriktig forvirret at jeg ler til tross for de nervøse sommerfuglene i magen.
"Jeg mener, om hun er så ivrig på deg, hvorfor gjør du ikke noe med det?"
Han bare rister oppgitt på hodet. "For det første, så...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
"IKKE!" hyler jeg slik at det skingrer i ørene, og slår til Tyler i magen.
"Au!" klager jeg igjen, lavere denne gangen for å ikke tilfresstille det selvgode smilet hans. Tyler ser ikke i nærheten så påvirket ut over slaget mitt som jeg er: fingrene mine svir etter sammenstøtet, imens han såvidt rørte på seg.
Istedenfor å ta hensyn til smertene mine, sparker Tyler til beinet mitt enda en gang, og den luskende irritasjonen som alltid ser ut til å erte meg i nærværet til Tyler, eksploderer nesten igjen.
«Kelsey, Kelsey, Kelsey,» begynner han med en slu undertone i stemmen, «det at du blir så lett frustrert bare minner meg på hvor gøy det er å irritere deg.»
Jeg kniper øynene sammen, presser leppene til en tynn strek og nekter å vise han hvor mye jeg faktisk verker etter å slå til han på nytt. Tyler bringer virkelig det verste fram i meg... når han vil. Det er som om han vet akkurat hva slags knapper han skal trykke på.
Men da igjen: det gjør jeg også.
"Du vet, jeg hater å innrømme det," begynner jeg, og stryker det blonde håret mitt vekk fra øynene, "men vi har noe til felles–"
"Utrolig nydelig hår?" avbryter han.
Jeg rynker øyenbrynene, kastet av banen. "Nei, jeg–"
"Uimotståelige øyne?"
"Tyler! La meg–"
"En vakker utstråling?" Øynene hans lyser av humor imens han studerer meg med falsk interesse. "Å, nei, glem det. Det er bare meg."
Jeg trekker pusten dypt, teller til ti og kjenner panikken stige i likhet med sinnet mitt. Har det noensinne vært en dag med Tyler som ikke får meg til å ville skrike av frustrasjon?
Nei. Nei, det har det ikke.
Jeg hører Tyler humre fornøyd ved siden av meg, åpenbart begeistret over den rasende målløsheten min.
Endelig snur mamma blikket fra motorveien, og studerer situasjonen i baksetet. Isabelle sover i barnesetet sitt, totalt upåvirket av kranglingen vår, og Tyler og jeg sitter presset til hver vår side, så langt unna hverandre som bilen tillater.
"Kelsey, prøv å vær hyggelig med broren din," er det eneste mamma sier, før hun snur seg igjen.
Jeg har ikke engang krefter til å gispe fornærmet. Det har alltid vært sånn, spesielt siden ulykken. Mamma har valgt å se bort ifra alle situasjoner hvor jeg faktisk trenger støtte, ignorert hele mitt vesen når jeg trenger hjelp. Det eneste hun kan bidra med, er en logisk forklaring på 'hvorfor jeg føler det sånn', og 'dette kan du gjøre for å unngå for å eksplodere på den måten'.
