atten | en hemmelighet

3.4K 168 13
                                    

William på bildet! ^

+++

Jeg tør ikke åpne øynene mine; stillheten snakker for seg selv.

William sin raske pust er rett ved nesa mi, men jeg hører den ikke, jeg kjenner den bare. Hjerterytmen min pulserer i hele kroppen og demper de hurtige lydene av sjokk som radierer fra guttene.

Hva er det jeg har gjort?

Kvikkere enn jeg er i stand til, reiser jeg meg på ustø bein.

"Hva faen er dette for noe?" Cayden klarer ikke å holde hysteriet fra stemmen sin, og da jeg stjeler et forsiktig blikk på han, er han rasende, med ville øyne som studerer meg nådeløst.

Jeg krymper meg under blikket, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal han skade meg, og? Etter dette, så vet jeg ikke lenger hva jeg skal tro om den hemmelighetsfulle, triste gutten jeg møtte på tivoliet for knappe to uker siden. 

Istedenfor å la raseriet blåse meg overende, snur Cayden seg mot gutten jeg dyttet over ende og nærmest freser, "Du, Mikhail, du kan bare drite i. Om jeg ser deg igjen, skulle du ønske du aldri hadde møtt meg." 

Omhyggelig sparker Cayden pistolen ut av hånden til Mikhail med så voldsom kraft at den farer inn i et buskas fem meter bortenfor. Mikhail stavrer seg på beina med flammende sinne skrevet i alle trekk og retter på den skrukkete, svarte jakka. Det ser ut som om han ved hvert øyeblikk er klar til å kaste seg over Cayden, men han står istedenfor stille og bare rister av irritasjon.

Cayden rikker seg ikke på flekken under det dødelige blikket til Mikhail. "Taylor, ta med deg Mikhail. Jeg vil ikke se han igjen."

Jeg står stokk stille, lammet av frykt, da den gamle, ragende høye mannen som sto og observerte scenen løsner seg fra den forsteinede posisjonen sin og går mot Mikhail. Mikhail, fortsatt så provosert at det oser fra alle porer, bare stormer av gårde. Den eldre mannen følger rolig etter.

Da Cayden snur seg mot meg igjen og låser de blå øynene i mine, våkner jeg opp. En følelse av å bli kvalt overmanner meg, og beina mine begynner å skjelve. Løp, sier fornuften.

Nei - den skriker.

Med apatiske, blå øyne sier Cayden hardt, "Hva i svarte faen gjør du her?"

Jeg tør ikke å møte blikket hans. "Jeg vet ikke."

Jeg holder øynene mine på brystet hans, som hever og senker seg raskt og avslører at han ikke er i nærheten så likegyldig som han skal ha det til.

"Jeg nekter å tro at dette er en tilfeldighet, Kelsey."

Jeg kjenner et velkomment sinne bygge seg i brystet mitt og skygger til fornuften som gjør meg redd og liten. "Hva, tror du jeg fulgte etter deg?"

Jeg tør endelig å se opp på ansiktet hans, og ignorerer de andre guttene som virker nervøse ved utbruddet mitt. Munnen hans er en tynn strek, og nyven i pannen antyder irritasjonen hans.

"Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger når det kommer til deg."

"Nei, vet du hva!" utbryter jeg sint, "Da er det endelig noe vi kan være enige om!"

William beveger seg der han ligger sjokkert på bakken, og reiser seg på ustø bein. Uten så mye som et blikk mot Cayden går jeg med raske skritt bort til han og støtter han opp med armen min rundt livet. Han prøver seg på et forsiktig smil, men jeg kan se at han er i for mye smerter etter Cayden sine spark til å klare mye mer.

Dark SecretsWhere stories live. Discover now