Dark Secrets

tjueen | en lek

Han resisterer ikke leppene mine, men ett eller annet virker annerledes med kysset hans. 

Jeg skyver tanken raskt unna når hendene hans graver seg inn i håret mitt og saumfarer de blonde lokkene. Han har alltid virket fascinert over håret mitt, og det kjennes deilig hver gang han tar på det. 

"Du har så mykt hår," sier han, og jeg kjenner smilet hans mot leppene mine. 

I et øyeblikks mot lar jeg fingrene mine gli falmende over den nakne huden på ryggen hans, som fortsatt er våt og radierer varme, og opp i det fuktige håret hans. Hårstråene er like silkemyke som jeg husket, og de overhetede kinnene mine blir nedkjølt da lokkene streifer ansiktet mitt. Jeg trekker pusten. Han lukter himmelsk. 

Kroppen min smelter mot hans, og vi blir ett. I det blendene lyset fra solnedgangen som skinner gjennom kjellervinduene, blir han en mørk silhuett for øynene mine, og det er nesten så jeg ikke kan skimte ansiktet hans. Armene mine legger jeg rundt hoftene hans og holder han nærme, helt til jeg ikke vet hvor opp og ned er og om jeg i det hele tatt har husket på å puste siden han kom inn i rommet. 

Han trekker seg unna, gispende etter pust, og lener seg mot veggen og fanger hodet mitt mellom armene. Kinnene hans er like røde og oppspilte som mine må være. 

"Du ville snakke," hvisker han en smule andpustent, og jeg nikker. 

"Ja," jeg kremter. "Snakke." 

Så nære som han er nå, legger jeg merke til et syltynt, hvitt arr som snor seg gjennom det høyre øyenbrynet hans og står i kontrast med den solbrune huden. Jeg lar fingeren min stryke langs det. "Hvordan fikk du dette?" 

Han humrer mørkt. "Det er en morsom historie. Vi kan ta det en annen gang." 

"Hvorfor ikke nå?" 

"Fordi du ville snakke. Og det er det vi skal gjøre." 

Han skyver kroppen sin unna, og jeg står igjen langs veggen og puster tungt. Å kysse har aldri hatt en sånn virkning på meg før - å kysse noen har aldri vært et så sterkt ønske fra min side. 

Cayden skifter raskt inn i en svart joggebukse som - gud hjelpe meg - henger forlokkende lavt på hoftene og en hvit t-skjorte som omfavner alle de riktige musklene. Håret hans er like bustete og utemmelig som vanlig, og alt jeg vil er å dra fingrene mine gjennom det. 

Jeg rødmer når jeg kommer på at jeg allerede har gjort det. Hva betyr disse kjærtegnene? 

Jeg har ikke hatt nok tid til å tenke gjennom det, for traumatiske hendelser, kryptiske meldinger fra gutter jeg ikke kjenner og absurde scener i skoger har holdt tankene mine i sjakk. Kanskje jeg skal spørre Cayden hva det betyr for han? 

Underbevisstheten min rister misbilligende på hodet - nei, det hadde blitt for ukomfortabelt. 

Han setter seg ned i sengen sin med varsomme bevegelser, og jeg, som ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, setter meg ned i en liten sofa foran flatskjermen noen meter fra sengen. 

"Nå, prinsesse, hva kan jeg gjøre for at du vil tilgi meg?" begynner han med, og et teit glis danser på de røde leppene hans. 

Sinnet mitt har forsvunnet for lengst. Jeg er ikke lenger rasende for ordene eller handlingene hans, jeg er frustrert for mangelen på svar og frustrert over meg selv som velger å ignorere faresignalene som blinker illevarslende bak hodet på Cayden. 

"Hvorfor vil du ha min tilgivelse, egentlig?" spør jeg nysgjerrig. 

Han rynker øyenbrynene på spørsmålet mitt, som om han ikke vet svaret på det selv. "Jeg vet ikke. Jeg har aldri følt at jeg ønsker tilgivelsen til noen før, like lite trengt den."