68th Hunger Games

16

Jeg stirrer i det fjerne mens jeg går bort til Cæsar. "Bare sett deg, bare sett deg," sier Cæsar mens han ler. Jeg setter meg ned i stolen mens jeg stirrer på Cæsar. "Så var det noe du ville spørre meg om Cæsar?" sier jeg spydig. Publikum hyler av latter. "Faktisk så vil jeg det, frøken Jackson. Nå - en tier på treningen?" spør Cæsar meg. "Som forventet," sier jeg kort og stirrer i det fjerne igjen. Cæsar ler en kort latter. Etter ansiktet hans og dømme er han overrasket over hvor frekk jeg er, men jeg har sett Cæsar på intervjuer før - og jeg vet at han kommer til å gjøre sitt ytterste for å gjøre at Capitol får det beste inntrykket av meg. "Nå, er du klar for det som venter deg i morgen?" spør Cæsar meg. "Ja, så klart. Det er derfor jeg er her," svarer jeg ham. "Du er her for å vinne altså?" spør Cæsar. "Så klart er jeg her for å vinne. Jeg skal kjempe alt jeg har," sier jeg til Cæsar kaldt. "Og kjempe skal du," sier Cæsar. Klokken ringer og Cæsar kysser hånden min. "Mine damer og herrer - Abigail Jackson!" Publikum applauderer og jeg går og setter meg attmed Ruby. Neste ut er Ruby som slår på sjarmen - og han og Cæsar finner virkelig tonen. Når han er ferdig følger tributtene fra 3 og deretter Nadine og Aaron. Allerede når de er ferdige er jeg lei dette her og vil bare tilbake i leiligheten for å sove, men istedenfor må jeg høre 16 personer til snakke, men det går som er vind faktisk, for jeg finner det ganske interessant å høre på de andre tributtene, for jeg leter etter svakheter hos potensielle trussler. Gutten fra 8 fikk faktisk en nier på treningen husker jeg. Når alle er ferdige og snakke blir vi geleidet tilbake i leilighetene. Scylla tar meg i armen og sier at jeg så fantastisk ut. Det samme gjør preppeteamet og Luca, men ingen av de sier at jeg gjorde det spessielt bra på intervjuet. Når vi kommer opp i leiligheten spiser vi en rask kveldsmat mens vi ser på reprisene på tv'en. Når reprisene er ferdige kommer det opp noen kommentatorer på skjermen som jeg ikke vet hvem er, men de evaluerer vert intervju. I tillegg har de gjort en spørreundersøkelse i Capitol hvor de har spurt hvem som appelerte mest til de under intervjuene i kveld. Av hundre er det bare 2 som har stemt på meg. Totalt førti har stemt på Tiberius. "Du sa at taktikken med og virke kald og målrettet ville virke," sier jeg til Enobaria med et snev av sinne i stemmen. "Den gjør det - denne spørreundersøkelsen er bare tull. Husk på at de har spurt barn også, og jeg kan garantere deg at de to som har stemt på deg er sponsorer," sier Enobaria. "Og det kan du love?" svarer jeg tilbake. "Jeg kan ikke love deg det, men jeg tror det," sier Enobaria. "Gå og få dere litt søvn - dere vil ha mange slitsomme dager foran dere," sier Brutus. Jeg protesterer ikke på det. Jeg går på badet, pusser tennene mine og vasker meg i ansiktet. Når jeg er ferdig på badet går jeg inn på rommet mitt. Jeg kler av meg og skal akkurat til å legge meg før noen banker på vinduet med en pinne. Jeg går bort til vinduet og banker på for at hvem det enn eller er skal skjønne at jeg har merket signalet. Plutselig peker pinnen oppover. Det tar en tid før jeg skjønner det, men hvem det enn eller er vil at jeg skal opp i hagen. Jeg tar på meg en morgenkåpe og går ut i dagligstuen - heldigvis har alle gått og lagt seg. Jeg tar heisen opp i hagen, men jeg ser ingen. "Hvordan går det søta?" hører jeg en stemme bak meg. Først tror jeg det er Tiberius, men jeg kjenner igjen den stemmen og jeg skjønner at det må være Cato. "Er du gal?" sier jeg til ham mens jeg gir ham en klem. "Hva da?" spør han meg uforstående. "Tenk om noen av myndighetene vet at du er her!" sier jeg mens jeg klemmer ham hardt. "Det skal du ikke bekymre deg for," sier han og klemmer meg hardere tilbake. I et par minutter står vi bare der og klemmer hverandre. Så begynner tankene og strømme inn i hodet mitt. Tanker som aldri har streifet meg. Hva om jeg aldri får se Cato igjen? Hva om jeg dør på den arenaen? "Hva tenker du på?" spør Cato meg. "At jeg kanskje aldri får se deg igjen," sier jeg med ynkelig stemme. "Ikke vær redd for det," sier Cato og river meg bort fra ham. "Du kommer til å vinne, og da møter jeg deg hjemme i distriktet og da flytter du hjem til meg," sier Cato og smiler. Jeg husker at Cato ikke ville at jeg skulle melde meg. Jeg husker at han sa til meg at jeg kunne få bo hos ham resten av mitt liv, men om jeg vinner så får jeg jo mitt eget vinnerhus. "Så klart," sier jeg bare for jeg orker ikke å nevne det nå. "Månen er virkelig nydelig i natt," sier Cato og peker på den. "Husker du den gangen vi så på månen fra den klippen?" Jeg husker det øyeblikket. Det var på en måte min og Catos første date sammen hvor han inviterte meg dit. "Så klart husker jeg det," sier jeg og lener hodet mitt på brystet hans. "Nå må du gå og få deg litt søvn," sier Cato. "Er dette det siste jeg ser av deg for nå?" spør jeg Cato. "For nå ja," sier Cato og gir meg et kyss på munnen. Jeg gjengjelder kysset automatisk, og det føles godt. "Gå og få deg litt søvn nå," sier Cato. Cato følger meg bort til heisen, gir meg et siste kyss og forsvinner sin vei. Jeg tar heisen ned i leiligheten, lister meg stilt på tå bort på rommet mitt og legger meg i sengen. I morgen begynner det. Øyeblikket jeg har trent for i hele mitt liv. Hvordan vil arenaen se ut? Ørken? Skog? Samma det - jeg skal vinne Lekene uansett om det er ørken eller skog.  Ingenting skal stoppe meg fra den kronen.