68th Hunger Games

41

Jeg går bort på taket av Hornet og veiver triumferende med hånden min mens jeg høre jubelbrøl fra publikum i Capitol. Luftputefartøyet dukker opp på himmelen over meg. En stige daler ned - jeg setter føttene på stigen og en slags elektrisk strøm låser meg fast til den. Mens den heiser meg opp, ser jeg Oliver henge dinglende fra tauet med halsen knekt. Kanskje det var litt drøyt og henge ham? Men publikummet i Capitol forventet seg et bra show, og hva er bedre enn å se en gutt bli hengt på direkten? Utifra jubelbrølene og dømme etter så elsket de det. Jeg kommer inn i Luftputefartøyet hvor leger med hvite frakker venter på meg. Jeg er ikke så skadet, men de begynner og lege sårene og skadene mine med høyteknologisk utstyr. Når de er ferdige med meg, blir jeg ført inn i en dagligstue hvor en Avox tilbyr meg noe å drikke og spise. Jeg spør etter et par liter vann og en varmrett. Avoxen nikker og går sin vei for å tjene meg. Jeg ser en tv foran meg - jeg skrur den på og ser på repriser av disse Lekene med kommentatorer - duoen Cæsar Flickerman og Claudius Templesmith. Jeg ser meg selv drepe tributt etter tributt mens kommentatorene roser meg. Jeg får i tillegg se live bilder fra Capitol hvor folk er i ekstase, men hovedfokuset er dette årets Leker. Kameraene retter fokuset mot Claudius og Cæsar igjen. "Nå, Claudius, var det en verdig vinner i år?" spør Cæsar med et lite smil om leppene. "Helt klart. Du kunne bare se den gløden og auraen når hun entret den arenaen," svarer Claudius. Bak de mens de snakker - er det en skjerm hvor de viser kampscener og høydepunkter fra arenaen. "Fjorten tributter drepte hun, det må jo være rekord," sier Cæsar. "Det er det - den forrige rekorden var tolv for over tretti år siden," svarer Claudius. "Men Claudius, vil du si at disse Lekene ble en suksess når en tributt er så overlegen?" spør Cæsar. "Definitivt, den avslutningen hvor hun hengte Oliver fra Distrikt 7 kommer til å stå i historiebøkene lenge!" så og si hyler Claudius. "Definitivt et øyeblikk som fortjener og kommer til å bli husket for evig og alltid," svarer Cæsar ham. Bak de på den store skjermen ser jeg meg selv henge Oliver. De viser til og med slow bilder av den direkte sendte hengingen. Jeg skrur av tv'en når jeg hører Avoxen komme med mat og drikke på en tralle. Jeg gulper i meg vannet og gafler i meg maten. Ris, stekte poteter, roastbiff og masse andre herligheter. En time senere oppdager jeg at vi lander på taket av Treningssenteret. Noen fredsvoktere geleider meg ut av Luftputefartøyet og ned til en heis. De trykker inn tallet 2, så nå skal jeg ned i leiligheten min igjen hvor hele teamet mitt forhåpentligvis står og venter på meg. Turen ned tar bare et halvt minutt - heisdøren åpner seg og jeg ser teamet mitt. "Abigail!" hyler mentoren min Scylla rørt mens tårene renner. Preppeteamet mitt, Mitta, Tammie og Brown kommer dansende mot meg og snakker så fort at jeg ikke skjønner et ord av hva de sier mens de geleider meg inn i leiligheten. Jeg gir Luca, stylisten min, en klem. Han omfavner klemmen og gratulerer meg. Den neste i køen er Scylla, eskorten min. Hun gråter så maskaraen renner mens hun klemmer meg og sier at hun har skrytt så mye av meg. Hun slipper ikke taket i meg før Enobaria og Brutus river henne løs fra meg. Jeg gir Enobaria og Brutus en rask klem. "Det var bare helt rått Abigail," sier Enobaria og gliser med sine skarpe tenner. "Den avslutningen der kan nesten måle seg med Enobaria sin avslutning," sier Brutus rolig og ser bort på Enobaria. Enobaria himler med øynene. "Så, når er seiersintervjuet mitt?" spør jeg. "Å, ikke før om et par dager," sier Scylla og drar meg opp til spisebordet hvor det venter luksusmat på oss. Til tross for at jeg akkurat har spist, gafler jeg i meg alt jeg kan og spiser som en gribb. Ute i Capitol mørkner det, men jeg hører fortsatt mennesker som feirer og ler. "Nå skal du høre Abigail - i morgen får du en fri dag for deg selv," sier Scylla og tørker seg pent med en serviett. "Kan du sende noen for å vekke meg?" spør jeg som et barn. "Hvorfor det," spør Scylla. "Nei, jeg bare vil det," svarer jeg henne irritert. "Så klart, alt for deg kjære," sier hun og smiler. Jeg går fra bordet og går på badet for å stelle meg. Jeg tar meg en dusj og vasker bort alt dritten fra kroppen og på håret. Jeg skulle trodd at jeg hadde arr over hele kroppen min etter skadene og sårene, men legene har jammen meg ordnet deg også med alt det kostbare utstyret de har her. Når jeg er ferdig - kler jeg på meg lette klær og går til sengs. Jeg er utmattet og sliten etter og ha vert på den savannen i minst to uker, men nå er jeg trygg. Nå er jeg trygg. Jeg sovner som en stein. Neste morgen hører jeg en eller annen komme inn på rommet mitt og prikker meg forsiktig. Jeg brer dynen over meg og grynter. Jeg forventer at han eller hun skal dra, men to minutter senere prikker det i huden min igjen. Irritert tar jeg dynen av hodet og sier at jeg er våken. Når jeg åpner øynene slipper jeg et lite hyl tvers igjennom øynene. Avoxen som sitter på sengekanten har blondt hår, safirblåe øyner. Jeg blunker og ser nærmere på Avoxen for å virkelig se om det er ham jeg tror det er - jeg prøver og overbevise meg selv om at det ikke er ham jeg tror det er, men til slutt er jeg ikke i tvil. Avoxen er Cato.