68th Hunger Games

6

Når jeg og Cato ankommer torget, kryr det allerede av folk der. Tusenvis av ungdommer har allerede stilt seg opp i rekkene mens de venter tålmodig på at uttaket skal begynne. Sjansen for at det blir meg er knøtt liten. Jeg gir Cato en klem og går for å innta min posisjon. Jeg steller meg helt fremst, for de eldste skal stå fremst og de yngste bakerst. Jeg stirrer rundt meg og ser på ansiktene til ungdommene. Noen av de er nervøse, men det finnest også de som vil. Jeg vet ikke hvor mange det er som vil, men det er i hvertfall en god del. Det er sånn at eskorten, som jeg vet heter Scylla, trekker opp et jente og gutte namn. Navnene som blir ropt opp skal deretter gå og stelle seg på scenen. Eskorten skal deretter spørre om frivillige, og da skal borgermesteren snu et timeglass på ett minutt. I dette minuttet så må alle som vil melde seg, melde seg. Alle som melder seg frivillig skal gå og stille seg i en stor ring. Det er to ringer - en for guttene og en for jentene. Jentene sin ring befinner seg til venstre for jenta, og guttene sin ring befinner seg til høyre for gutten. Slik unngår vi et totalt kaos på scenen. Etter at alle de frivillige har ankommet ringen etter ett minutt - spør eskorten om jenta som i utgangspunktet ble trukket vil. Svarer hun ja - så blir det henne, men svarer hun nei, så blir det en ekstra trekning mellom oss frivillige. Men her i Distrikt 2 så prøver vi alltid å sende atten åringer, for borgermesteren mener at de har en større sjanse til å vinne Lekene enn de som er yngre. Det skjedde faktisk med min motbydelige søster, Paige for noen år siden. Hun var seksten da hun ble ropt opp, men hun sa nei til tross for at jeg vet at hun ville. Noen uker senere fikk hun en stor pengesum av distriktet, og det var faktisk det året Enobaria vant. Så desperat er distriktet vårt etter å vinne. Himmelen er full av skyer, noe som gir en behagelig temperatur. Borgermesteren trer frem og holder sin årlige tale. Om Panem, landet som sto opp av asken, og han takker vinnerne våre og babler om hvilken ære de er for distriktet. Ikke rart at alle i distriktet vil vinne. Etter den femten minutters lange talen hans, introduserer han eskorten vår, Scylla. Scylla, distriktets eskorte som hun har vert i minst tjue år nå. Dette året har hun på seg en kjole i alle mulige farger. Rødt, blått, gult. Hun tripper mot mikrofonen i de høyhelte kanari gule skoene sine. "Til lykke med Lekene, og måtte lykken alltid stå deg bi!" sier hun. Hun sier det vært eneste år, for det er eskortenes motto har jeg hørt av en eller annen. "Nå, tid for trekningen!" sier hun og tripper bort til den gigantiske glassbollen med jentenavn. La det bli meg. La det bli meg. Jeg vil bort her i fra. Bort fra far og Paige. Hun strekker hånden ned i bollen og leter rundt etter en lapp i noen sekunder. La det bli meg. Til slutt bestemmer hun seg. Hun tar lappen og strekker den høyt opp i været så en solstråle treffer den til tross for den nitriste grå himmelen. Hun bretter den opp og sier med stor klar stemme: "Abigail Jackson!"