68th Hunger Games

43

"Lyst på en kopp te?" spør President Snow meg etter pinlig stillhet hvor jeg bare har stirret ham rett i øynene. "Hvorfor?" spør jeg sint. "Det tar jeg som et ja," sier President Snow rolig. "Jeg vil ikke ha te din tulling," snerrer jeg til ham. "Okei, jeg skjønner miss Jackson," svarer Snow meg fortsatt rolig. "Hvorfor?" sier jeg engang til med sinne i stemmen. Snow ser på meg uforstående. "Ikke spill dum din løk. Cato, som du har gjort om til en Avox!" sier jeg med ustø stemme. "Å, han ja," begynner President Snow før jeg avbryter ham. "Hva var poenget?" snerrer jeg til ham. "Han brøt loven. Og snike seg til hovedstaden uten lov er forbudt," svarer han meg. "Men hvorfor gjøre ham til en Avox?" snerrer jeg til ham. "Jeg hadde faktisk tenkt til å bare sende ham hjem igjen til 2, men det var du som gidde meg ideen om å gjøre ham om til en Avox," svarer President Snow meg med glimt i øyet. "Hva var det du sa?" sier jeg. "Husker du den gangen i heisen på vei ned til treningshallen hvor du og Cato snakket sammen?" svarer Snow meg. Jeg husker det godt. "Hvordan visste du?" spør jeg. "Vel, vi har kameraer og avlytningsutstyr," svarer han meg. "Men hvorfor gjøre ham til en Avox om du uansett hadde tenkt til å sende ham hjem til distriktet?" snerrer jeg. Han tenker seg om en stund. "Du bare gjorde det fordi du ville?" sier jeg rasende. "Jeg kan ikke fortelle deg grunnen miss Jackson, men om jeg kunne så hadde jeg gjort det," sier Snow rolig. Plutselig begynner noe å koke inni meg. Han kan ikke engang gi meg grunnen. "La meg få kjøpe han fri. La meg få ta ham med meg hjem til distriktet," trygler jeg. "Jeg beklager miss Jackson, men du kan ikke kjøpe vennen din fri," svarer Snow meg. "Hvorfor ikke?" sier jeg med ustø stemme. "Fordi en Avox kan ikke ut i distriktene med mindre de skal henrettes. Jeg mener, menneskene ute i distriktene skal ikke vite om Avoxer," svarer Snow meg. "Vær så snill. Jeg gir deg hva du vil," trygler jeg. "Jeg beklager miss Jackson, men man kan ikke få alt man ønsker seg," sier Snow. Noe koker over inni meg. Cato er den eneste i verden jeg kan like, og nå må han bli resten av livet sitt her i Capitol som en dum Avox. Jeg reiser meg og hopper på president uten å tenke meg om. Jeg tar en vase og knuser den i hodet på selveste presidenten. En Axox kommer og sprøyter noe inn i ryggen min. "Din dritt!" hulker jeg. "Dette kommer du til å betale dyrt for miss Jackson," sier Snow med et snev av irritasjon. "Bare drep familien min, jeg hater de uansett!" sier jeg og alt blir svart. Når jeg våkner er jeg i et lyst rom. Jeg ligger i en seng. En sykehus seng. Hva gjør jeg her? Jeg reiser meg, tar et glass vann og sniker meg ut. Jeg er fortsatt i president palasset. Jeg går rundt i korridorene uten noe hensikt, men så ser jeg en dør hvor det står ingen adgang. Døren er overraskende nok ikke låst eller beskyttet, så jeg åpner døren forsiktig og går inn. Det er et stort rom med nymoderne datamaskiner som jeg aldri har sett, og tusenvis av papirer. Hva er dette for noe? Jeg går bort til en av pc'en hvor det står: HEMMELIG INFORMASJON. Informasjon om hva da? Jeg beveger musen og datamaskinen skrur seg på. Jeg ser 12 ruter på datamaskinen - en for hver distrikt. Jeg trykker på ruten med Distrikt 2 på og opp kommer det en rekke med navn i alfabetisk order som går etter etternavn. Øverst på listen står det Bruno Abont. Jeg vet hvem han er - en baker i distriktet. Jeg trykker på navnet og jeg får opp all informasjon om ham. Status, yrke, alder, adresse. Absolutt alt av informasjon. Jeg blar nedover. Clarisse Armstrong. Jeg vet hvem hun er også. En dame i distriktet som døde etter at huset hennes brant opp. Jeg trykker meg på henne og opp kommer all informasjon. Jeg leser at hun er død og dødsårsaken hennes. Hun døde i en brann som jeg anntok. Jeg trykker meg ut og ser i høyre hjørne nederst på skjermen tallet 345 976. Det må være alle menneskene som noen gang har levd i distriktet vårt, men så klart er de fleste av de er døde. Hvorfor holder Capitol på informasjon fra døde folk? Jeg blar ned til Jackson, Abigail. Jeg trykker på meg selv og får opp all informasjon om meg selv. Jeg leser også at det står at jeg er psykisk ustabil. Latterlig. Jeg går ut av informasjon siden om meg selv og ser navnene på familiemedlemmene mine. Jackson, Narissa. Moren min. Nå har jeg en gyllen mulighet til å finne ut mer om moren min som døde når jeg ble født, for jeg vet at far ikke har fortalt meg alt om henne. Jeg trykker på navnet og opp kommer informasjonen. Årstall, dato, yrke, alder, adresse, familie, status. Jeg må støtte meg inntil en liten marmorstolpe når jeg leser statusen til moren min. Jeg blunker og gnir meg i øynene for å tro mine egne øyner. Status: I live. Moren min lever.