68th Hunger Games

5

Hånden min er klam og svett når vi kommer hjem til Cato. Han har et stort hus og når jeg kommer inn, blir jeg litt paff over hvor ryddig og pent det er. Han har en stor daglistue og et mellom stort kjøkken, og han har også fullt av bilder av familien sin på veggene og i vinduskarmene. Jeg har faktisk aldri vert hjemme hos ham, bare en gang for noen år siden, men da var jeg bare så vidt innenfor døren hans. "Nå hva synest du?" spør han meg. "Det er fint her," svarer jeg ham og smiler. "Er du sulten, tørst?" spør han meg og går mot kjøkkenet. "Nei takk," svarer jeg ham beskjedent. "Ok," sier han bare. Jeg går stille rundt i stuen hans og titter på bilder. De fleste er av familien hans og barnebilder av ham tror jeg, men så ser jeg et bilde av en nydelig ung jente med langt lyst hår. "Hvem er det her?" spør jeg ham. Han snur seg og går mot meg. "Det er søsteren min," svarer han meg. "Hun er vakker," sier jeg og berører fingertuppen min over bildet. De neste timene forteller Cato meg historier om fortiden sin, og det er faktisk veldig morsomt å høre på, helt til jeg kommer på at i morgen er det uttaket til Lekene. "Skal du stå vakt på torget i morgen?" spør jeg ham. Han nikker. "Melder du deg da?" spør han meg. "Ja," sier jeg fort, for jeg vil helst ikke snakke om det med ham. "Vær så snill og ikke meld deg," sier han taust. "Hvorfor det?" spør jeg ham og hever et av øyenbrynene mine. "Fordi jeg vil ikke se deg dø i Lekene," svarer han meg og river av en bit av en serviett sint. "Hei, sjansen for at det blir meg er så liten at du ikke trenger å tenke på det en gang," svarer jeg ham og tar fra ham servietten. "Men tenk om det blir deg da?" spør han meg og tar en ny serviett. "Da skal jeg si unnskyld til far og Paige for alt," svarer jeg ham og ler en liten latter. Han ler en liten latter for seg selv. De neste timene prater vi masse crap. før jeg gjesper og legger meg ned på bordet. "Er du trøtt?" spør Cato meg. Jeg grynter. "Kom igjen, bli med meg opp," sier han og drar meg opp av stolen. "Bær meg," sier jeg til Cato og tar hendene mine rundt halsen hans. Han tar tak i meg og bærer meg opp trappen. "Hvor skal jeg sove hen?" spør jeg søvnig. "Jeg tenkte at du kanskje kunne sove sammen med meg, om du ikke har noe i mot det?" svarer Cato meg. "Ok," svarer jeg ham. Cato bærer meg inn i et stort, lyst rom med en gigantisk dobbeltseng og kaster meg i sengen. "Kan du hjelpe meg og kle av meg?" spør jeg ham og gjesper. Han nikker og drar av meg buksen og sokkene mine. T skjorten tar jeg av meg selv. Han brer dynen sin over meg og henter en ekstra pute til meg. "Genlteman du," sier jeg og gliser. Han ler, tar av seg klærne sine og hopper oppi sengen til meg. Jeg holder på å sikle når jeg ser kroppen hans. Jeg er på nære nippet til å legge meg tett inntil ham, før jeg motsier meg selv. Det er ingenting i mellom oss, absolutt ingeting, men jeg har også lyst til at han skal holde armene sine rundt meg. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. "Jeg fryser," sier jeg trett. "Mener du det?" spør Cato meg. Jeg nikker til ham. "Kom tettere da," sier han og løfter opp dynen sin for å gjøre plass til meg. Jeg aker meg selv tettere inntil ham og legger hendene mine på brystet hans mens jeg prøver å få til en komfortabel stilling. Cato begynner å stryke meg i håret, og jeg sovner nesten med en gang. Neste morgen vekker Cato meg og sier at klokken allerede har rundet elleve. "Elleve, men da er det jo uttaket om bare en time," sier jeg og hopper ut av sengen. "Jeg trenger en kjole." Cato ler av meg og kaster bort en kjole til meg. En svart kjole som bare går ned til hoftene mine. "Hvem er denne sin?" spør jeg ham. "Søsteren min sin," svarer han meg og tar på seg fredsvokter uniformen sin. "Du er så mye penere uten den uniformen," sier jeg og ler. Han løfter meg opp og kaster meg i sengen for gøy. "Kom igjen, la oss dra," sier Cato og rekker meg hånden sin. Jeg tar den og følger etter ham ned trappen. Jeg tar på meg skoene og skinn jakken min, og følger etter Cato ut døren. Han tar hånden min og hjelper meg ned steintrappen utenfor døren hans. Jeg venter bare på øyeblikket hvor han skal slippe hånden min, men det skjer ikke.