68th Hunger Games

1

Svettedråpene fra pannen er ingenting sammenlignet mot hva jeg har opplevd tidligere i mitt liv. Jeg borer sverdet dypt inn i hjertet på dukken og puster ut mens jeg går bort til den nærmeste benken for å hente drikkeflasken min. Jeg drikker hele flasken opp på en slurk og lengter etter mer, men så kommer jeg på at jeg uansett bare kan fylle den opp på veien bort til spyd avdelingen. Jeg ser rundt meg og ser på alle de håpefulle ungdommene som kaster og borer våpnene sine inn i dukker. Jeg titter opp på den gigantiske klokken i akademiet og ser at den snart runder 08:00. Jeg har allerede vert her i to timer. Uttaket begynner ikke før i morgen klokken 12:00 på torget, så jeg har fortsatt noen timer igjen på å trene før jeg melder meg frivillig i år. I år må det bare bli min tur. Jeg heter Abigail Jackson. Jeg er sytten og år lever i Distrikt 2. Vi produserer murverk ting til Capitol, og vi er kjent for å være det distriktet som har flest vinnere, flere enn Distrikt 1 og 4 tror jeg. Men det er ikke bare det at vi trener til Lekene, vi produserer også fredsvoktere til Capitol, noe som gir oss en stram millitær displin, men det er selvfølgelig ingen av distriktene som vet at det er vi som trener opp flesteparten av fredsvokterne til Capitol. Jeg tar opp ett spyd mens jeg forestiller meg at dukken er den siste tributten som jeg har igjen å drepe før kronen er min. Jeg kaster spydet og den borer seg i halsen på dukken. Jeg smiler fornøyd. Spyd er ett av mine bedre områder. Jeg plukker noen flere spyd opp og kaster de uten problem i hjertet på dukkene femten meter foran meg. Jeg hører fotskritt bak meg. Jeg snur meg rundt med spydet løftet til angrep, men det er bare en mann i en fredsvokter uniform. Min beste venn, Cato. "Hei hei, rolig nå," sier Cato. "Unnskyld," sier jeg mørkt. "Det er ingenting å unnskylde for," sier han og smiler. Cato er den eneste personen i livet mitt som jeg stoler fullt og helt på. Han har så vidt rundet tjue, og han har rekruttert seg i fredsvokternes rekker ettersom at han aldri var så heldig å få navnet sitt plukket opp fra bollen under alle sine uttak. Det er sånn det er her i 2. Om du ikke er så heldig å få en deltakelse i Lekene under alle dine åtte år å uttaket, så melder du deg enten inn i fredsvokternes rekker, ellers begynner du å jobbe i "Nøtten." Nøtten ble anlagt rett etter Mørketiden, da Capitol hadde utslettet 13 og var på en desperat jakt etter en ny underjordisk base, og i de gamle gruvene i Distrikt 2 så de en mulighet. Nøtten ser ut som et helt aliminnelig fjell fra luften. Det er nesten ingen som vet sikkert hvordan det er inni der, men på skolen lærte vi at Capitol begynte å forsterke infrastrukturen og begynte å gjøre fjellet til sin nye millitærbase. Mange på skolen har prøvd å spekulere ut hva det er som befinner seg inni Nøtten. Konklusjonene går fram og tilbake, men jeg er sikker på at det er fullt av våpenlagre, treningsleirer og fullt med teknologisk utstyr der inne. Capitol prøvde så godt de kunne å skjule at fjellet var en base, så de gjorde alt de kunne for at fjellet skulle se så normalt ut som mulig, men vi vet at det meste av trærne og gresset som "vokser" på fjellet er kunstig, for i blant kan vi se et fly lette inne i fra fjellet. Selvsagt krevde innbyggerne i 2 noe for at Capitol skulle få bygge en base i ett av fjellene våres. Jeg er ikke sikker på hva de kom fram i forhandlingene for seksti åtte år siden, men jeg tror at de krevde at hele distriktet skulle få spise seg mette, for jeg har aldri i hele mitt liv kjent magen rumle. "Så hva gjør du her?" spør jeg Cato. "Skulle nett se etter deg. Skal du melde deg i morgen?" svarer han. "Ja," sier jeg. Han svarer ikke, men han stønner litt. Jeg er fristet til å spørre hvorfor han stønnet, men jeg gidder ikke å ta det opp nå. "Så, har du vert i Nøtten eller?" spør jeg muntert for å få samtalen våres på skinner igjen. "Ja, jeg kom nettopp med jernbanenettet," sier han og smiler. Er det noe alle vet i 2, er det at Nøtten og torget vårt har et jernbanenett som henger de i sammen. Etter krigen bygget Capitol ett jernbanenett for å lette transporten av arbeidere i Nøtten til selve sentrum av samlingspunktet i distriktet, og det leder rett til torget. Det er en luksus for arbeiderne i Nøtten, og alle babler om hvilken gjeld vi står til Capitol, men jeg vet at den påstanden er feil, for uten oss hadde Capitol mest sannsynlig tapt krigen. Det er egentlig de som står i evig takknemlig gjeld til oss, men det er vel derfor vi har fått dette fancy jernbanenettet. "Så jenta mi, når er du ferdig?" spør Cato meg. "Jeg vet ikke, når jeg vil vel. Det er ikke skole i dag, så jeg hadde planer om å være her hele dagen," sier jeg og smiler ett lite smil tilbake. "Å, jeg bare lurte på om vi skulle møtest på torget i ettermiddag?" spør han meg og smiler tilbake. "Ok," sier jeg stumt. Han smiler til meg og sier: "Jeg er ferdig ekstra tidlig i dag, faktisk klokken ett. Vi møtest på torget da, ok?" Jeg nikker og gir ham en klem, for Cato betyr så mye for meg. Spessielt fordi far og Paige hater meg. Han gjengjelder klemmen og går sin vei. Jeg kjenner en varm bris bre seg i kroppen min. Jeg plukker opp ett spyd og borer den i pannen på dukken.