68th Hunger Games

46

Spotlightene fokuserer med engang på meg når metallplaten har heist meg helt opp. Jeg står og tenker på Cato og alt som har skjedd i et sekund, før hjernen min minner meg på hvor jeg er. Jeg går bort til Cæsar mens jeg vinker triumferende til publikum. Jeg må virke så normal som mulig - for om jeg sier noe dumt så kan President Snow drepe onkel Kurt og Paige. Jeg hater de, men etter alt det jeg har funnet ut de siste dagene - kanskje er det en grunn til at jeg og onkel Kurt ikke har komt på talefot. Cæsar ber meg sette meg mens han roer ned publikum. Jeg ser en hvit luksuriøs stol og antar at det er der jeg skal sitte. Jeg setter meg og ser opp på Cæsar mens han roer publikum. Alle i Panem stirrer på meg nå. Cæsar får til slutt roet ned publikum, slår noen vitser - og så er showet i gang. Showet kommer til å vare i tre lange timer. Lysene dempes og seglet dukker opp på skjermen. Under høydepunktene viser de med jevne mellomrom vinnerens reaksjon oppe i et felt i hjørnet. Siden Lekene varte i to uker, så er det en bragd at de har klart og kuttet alt sammen ned til en tre timers forestilling. Den første halvtimen fokuseres det på uttaket, paraden, poengsummene våre fra treningen og intervjuene. I bakgrunnen hører jeg en mystisk instrumental av en sang. Når vi entrer arenaen, så følger de faktisk meg opp fra tuben. Hornet i midten på en liten øy, tjuefire broer for å komme seg dit og ikke minst - brennhet lava under. Regissøren følger meg mens jeg sprinter mot Overflødighetshornet. Når kampene er i gang skifter regissøren mellom opptak av tributtene som dør og nærbilder av oss. Vettskremte ansikt, blod som spruter, jenta fra 3 som falt ned i lavaen på grunn av meg. Jeg hører et slags sukk av overraskelse i salen når jeg dreper Tiberius, for han var naturligvis kanskje den største favoritten til å vinne Lekene. Programmet fortsetter - jeg og de andre proffene jakter ned tributt etter tributt. Sandstormen. Så kommer kvikksand scenen. Aaron som drukner i kvikksand, jeg som stikker av fra de andre proffene mine. Drap etter drap. De fleste av meg. Gutten fra 11, tributtene fra 8. Harry. Mutantene. Etter at jeg har fulgt med på meg selv på skjermen i begeistring - titter jeg ut på publikum. De fryder seg over alle drapene. Skulle likt og se tjuefire av de på arenaen. Regissøren viser alle høydepunktene frem til banketten. Jeg ser på meg selv at jeg sovner, og jeg blir litt flau. Nadine kommer deretter og stjeler våpnene mine. Kampen følger deretter, og alle applauderer når jeg dreper Nadine nådeløst med kniven i skoen. Så kommer finalekampen mellom meg og Oliver, fyren fra 7. Jeg hører publikum i salen hysje på hverandre, for alle vil se uten at de hører summing fra salen. Jeg ser den intense kampen mellom meg og Oliver, før jeg får matchballen. Jeg tenker ikke spessielt mye når jeg ser meg selv stelle i stand den offentlige hengingen på direkte tv. Til slutt ser jeg meg selv dytte Oliver ned fra bjelken på Hornet. Regissøren velger å ikke vise publikum Oliver hengt - istedenfor velger han å fokusere på ansiktet mitt når jeg hører fanfarene, seierstrompetene og jubelen fra Capitol. Alt blir svart og publikum og reiser seg og applauderer. Nasjonalsangen spilles opp nok en gang, og jeg reiser meg når president Snow kommer mot meg med kronen på puten. Jeg ser sårene og skorpene i ansiktet hans etter det lille angrepet forledens. President Snow tar opp kronen fra puten og setter den på hodet mitt. Han gratulerer meg mens han stirrer kaldt på meg med de slangeaktige øynene sine. "Jeg kommer til å rettferdiggjøre karmaen din," hvisker president Snow til meg. Jeg stirrer tilbake på ham uforstående. Han kommer til å rettferdiggjøre karmaen min? Jeg lurer på om Cato ser på meg nå.. President Snow går, og Cæsar ønsker alle en god natt mens jeg vinker til publikum. "Husk å skru på TV'en i morgen, for da blir det et ekslusivt intervju med årets vinner, Abigiail Jackson!" Publikum applauderer selv etter at jeg har gått. Scylla eskorterer meg tilbake til leiligheten sammen med noen fredsvoktere. Når jeg kommer opp til leiligheten spiser jeg en kraftig middag sammen med hele teamet som feirer, og når jeg er ferdig - sender Scylla - og preppeteamet for den saks skyld meg i seng for at jeg skal være uthvilt til i morgen og for å få skjønnhetssøvnen min. Jeg kler av meg kjolen og skoene, men jeg orker ikke å vaske bort sminken, for med engang jeg legger meg i sengen - føler jeg virkelig hvor hardt Lekene og disse ukene i Capitol har tatt kroppen min fysisk og psykisk. Jeg sovner på et blunk. Neste morgen kjenner jeg noen stryke meg i håret med lett hånd, og det kan bare være en. Jeg åpner øynene mine og ser Cato smile til meg med lukket munn. Så klart ikke med åpen munn, for han har jo ikke tunge lenger. "Er dette en drøm?" spør jeg ham. Han rister på hodet. Han hjelper meg opp i sengen og tar frem et brett med frokost. Appelsinjus, egg, bacon, omelett, loff, reker. Akkurat i det jeg skal til å gafle i meg - begynner tårene og renne. Jeg har ikke innsett før nå hvor virkelig mye Cato betyr for meg. Cato tørker bort tårene mine med en serviett. "Jeg skulle aldri ha reist til Capitol," hulker jeg. "Da hadde aldri noe av dette skjedd!" Cato rister på hodet og tørker bort de siste tårene i øynene mine. Cato tar hånden sin i lommen og tar frem en lapp som han legger i hånden min. "Hva er dette for noe?" spør jeg ham med gråt i stemmen. Før jeg rekker og se opp for å få svar - kjenner jeg leppene hans søke mine. Varmen fra kysset er som å helle kokvarmt vann på is. Jeg tar rundt ham og kysser ham tilbake hardere. Jeg vil aldri slippe ham. Aldri. Jeg kjenner Cato sine lepper gli fra mine. Cato fester et eller annet rundt meg - et tynt smykke laget av gull og som har små juveler festet på. "Er den til meg?" spør jeg. Han nikker med tårer i øynene. Cato gir meg et siste kyss og signaliserer at han må gå. "Kommer jeg til å se deg igjen?" spør jeg. Han snur seg med tårer i øynene. Han nikker opp og ned og bort med hodet mange ganger før jeg forstår det. "Du kan ikke garantere det. Den siste muligheten du har for å si farvel til meg er på togstasjonen før jeg skal dra," sier jeg. Han nikker. Tårene begynne og trille igjen. Cato ser seg rundt, kommer bort til meg og tørker bort tårene mine. "Jeg elsker deg," sier jeg og gir ham et kyss. Cato smiler. Det var dette han håpet på. Og få en bekreftelse på at jeg elsker ham, og da betyr det vel at han elsker meg. Cato gir meg et siste kyss, småløper ut av rommet og jeg er alene igjen.