68th Hunger Games

25

"Kom igjen, la oss drepe henne snart," hører jeg Aaron hviske. Jeg ligger med ryggen mot de, så jeg åpner øynene mine. Det må være midt å natten. Jeg spenner musklene og lytter videre. "Når da?" spør Safir. "Jeg vet ikke, men snart," svarer Aaron henne. "Kanskje vi skal dumpe henne midt i savannen og sørge for at hun ikke har noe vann med seg?" hvisker Ruby. "Det beste å gjøre er og angripe henne alle fire når hun er ubevæpnet og ukonsentrert," sier Nadine. "Det er lettere sagt enn gjort - Abigail er aldri ubevæpnet og aldri ukonsentrert," snerrer Aaron med lav stemme. "Hun har ikke sjans mot alle fire i hvertfall," hvisker Ruby. "Så dere henne ikke på treningen? Hun var helt syk mot de treningspartnerene der," hvisker Safir. "Greit, vi kan overmanne henne alle fire, men jeg garanterer ikke at vi overlever alle fire," hvisker Aaron tilbake. Publikum i Capitol må være i ekstase, for kameraet som jeg hører summe i veggen har garantert fanget meg opp. Våken - mens jeg hører på at fire mennesker planlegger drapet mitt. "Kom igjen, la oss legge oss, men vær normal mot Abigail i morgen, forstått?" sier Aaron til de andre. De mumler seg enige, og de legger seg til å sove igjen. Resten av natten får jeg ikke sove. Jeg strammer handen min rundt en kampkniv mens jeg tenker over hva jeg nettopp har hørt. Det er tydelig at jeg må splitte opp fra de andre, men når? Og hvor? Det eneste jeg vet sikkert er at de andre proffene ikke har tenkt å drepe meg nå, men jeg har ikke lyst til å sjansen på og fortsette sammen med de. Kanskje en dag til i morgen, og så stikker jeg, men det er risikabelt for meg. Jeg kommer til å miste tilgangen min til vann og mat når jeg vil, for om de andre proffene oppdager meg mens jeg er her og stjeler vann og mat er jeg ferdig. Morgenen gryr. Jeg står opp og strekker på kroppen mens. Jeg vekker de andre proffene som jeg vanlig gjør. De andre står opp og oppfører seg som normalt. "Så, hvor skal vi jakte i dag?" spør jeg de andre. "La oss gå sør og sjekke hva som er der nede," sier Aaron. For første gang pakker jeg sammen en sekk som jeg fyller med vann og mat. "Hva skal du med det der?" spør Nadine. "Hvilket dumt spørsmål er det der?" snerrer jeg til Nadine. "Hvorfor så mye?" svarer Nadine. "Bedre mye enn for lite vet du," svarer jeg henne så normalt som mulig mens jeg tar på meg sekken som så vidt får plass rundt spydet på ryggen min. Jeg har egentlig lyst til og stikke en kniv i ryggen hennes, men jeg slår fra meg den tanken og følger etter de andre mens vi går mot sør. Jeg bestemmer meg for å gå bakerst i tilfelle de har tenkt til å drepe meg. Vi går hele dagen på jakt etter tributter, men også i dag ser vi ingen på den knusktørre, tomme savannen mens vi i nykk og napp drikker vann. "Ser ut som det blir nok en kjedelig dag," mumler jeg, men jeg får sannelig meg feil, for etter at vi har gått et par timer kommer vi til to store fjell, men mellom de fjellene ser vi en stor dal, eller en u kløft. "Skal vedde på at det er noen tributter som gjemmer seg der," sier Safir. "La oss sjekke det ut," sier Nadine. Vi går innover i kløften som vi kaller det. Det virker som det er frodigere her, for her vokser det planter og vi kan faktisk se gress. Da må det være tributter her. Etter at vi har undersøkt kløften i et par timer bestemmer Aaron at vi skal slå leir en plass. "Kom igjen, la oss slå leir der borte," sier Aaron og peker på en liten hule. Nå må jeg stikke, men hvordan? Snike meg bort mens de sover? Kanskje. Vi skal til og gå rett frem til hulen før Aaron tråkker i noe vått. Gjørmete sand. "La oss gå over - det er ikke særlig dypt her," sier Aaron og begynner å gå ut i den gjørmete sanden. Jeg følger etter. Plutselig begynner den gjørmete sanden og dra oss under.