68th Hunger Games

8

Jeg titter ut av vinduet og ser tusenvis av jenter og gutter gå hjem for å feire. Noen er selvfølgelig skuffet, men de fleste priser seg lykkelige over at de er skånet minst ett år til. Jeg er det motsatte av skånet. De neste ukene vil bli vinn eller forsvinn for meg. Enten så kommer jeg hjem i live, eller ligger jeg død i en enkel trekiste. Tanken er så motbydelig at jeg skyver den med engang fra meg. Jeg tar av og på meg ringen mens jeg venter på at noen skal komme for å si farvel til meg, men ingen dukker opp. Ikke engang far og Paige, men hva med Cato? Er han sur på meg? Kommer han for å si farvel til meg? Det tror jeg. Jeg venter i minst 10 minutter til før døren endelig åpner seg. Jeg snur meg og ser Cato. Øynene hans er tommere enn vanlig, og smilet hans er kaldere enn vanlig. Hva skulle jeg ikke ha gjort for å se ham smile en siste gang? "Hei," sier jeg tamt. Han rekker ikke engang å svare meg før jeg er i armkrokene hans. Jeg har lyst til å gråte og si unnskyld, men det passer bare ikke, for jeg hater å vise min følsomme side. Til og med til Cato. Pinlige minutter oppstår hvor det ikke blir sagt ett ord. Jeg titter opp på ansiktet hans og ser ingen følelser. "Hvorfor tok det så lang tid før du kom?" spør jeg. "Jeg måtte vente til sjefs fredsvokteren var borte. Jeg fikk egentlig ikke lov til å gå," sier han og klemmer meg tettere inntil ham. "Du kan vinne," sier han tamt. "Jeg vet," svarer jeg ham. Døren åpner seg og en fredsvokter sier at tiden er ute. Jeg bøyer hodet mitt mot tinningen til Cato og hvisker til ham: "Lov meg at du ikke holder på med noen andre mens jeg er borte, ok?" Han nikker stivt. "Distriktets gud som min motbydelige søster kaller deg," sier jeg og ler en liten latter som bare plumper ut av munnen min. Dette var ikke tiden for ironisk humor, men så smiler Cato det uskyldige søte smilet hans. Smilet som jeg aldri trodde jeg skulle få se igjen. Fredsvokteren begynner og bli utålmodig, for han begynner og lage lyder som ett dyr. "Ett minutt til," sier Cato og legger noen penger i hånden hans. Fredsvokteren nikker og lukker døren. "Det var dumt av meg og melde meg, sant?" sier jeg og legger håndflatene mine på kinnet hans. "Nja," sier han. "Planen min var og spørre deg om du ville flytte inn sammen med meg etter uttaket i dag." Virkelig? Var det virkelig planen hans? "Kunne du ikke ha sagt det litt før?" sier jeg til ham irritert. "Unnskyld," sier han tørt. Fredsvokteren kommer inn igjen og sier at tiden er ute for andre gang. Cato bøyer seg ned og gir meg ett kyss. Vårt aller første kyss. "Jeg elsker deg," sier han. Jeg kjenner en varme bre seg i kroppen min. Fredsvokteren drar ham ut av rommet og jeg blir sittendes igjen og høre på ekkoet i rommet. Jeg venter på at noe skal skje. Kanskje nøler far og Paige med å komme inn, men den neste som kommer inn er eskorten min, Scylla. "På tide å dra!" sier hun muntert. Hun tar meg i hånden og drar meg ut av rommet. Tiberius står lent mot en vegg. Etter ansiktet hans å dømme, så virker det som om han kjeder seg, men det er opplagt en taktikk for å skaffe sponsorer. "Kom!" sier Scylla som ett barn til Tiberius. Tiberius skal akkurat til og gå, men Scylla griper han i hånden og drar oss etter henne. Jeg himler med øyene, og han gliser. Når vi ankommer jernbanestasjonen kryr det allerede av repportere fra Capitol - klare med de gigantiske kameraene sine. De ber etter spørsmål, og de så og si tramper ned Scylla mens hun har lagd ett slags skjold med hendene sine. Ganske komisk. Noen fredsvoktere bryter inn og dytter journalistene og repportene bort, og Scylla husjer oss inn i toget. Toget er den mest luksuriøse plassen jeg noen gang har sett. Krystall glass, porselens fat, kaker og frukt, vin og jus. Sofaer med så mykt stoff som sukkerspinn. Stoler med skinn som er så glatte som ny polert tre. Dette toget går mange hundre kilometer i timen. Vi er i Capitol allerede i kveld. Distrikt 2 ligger vest for Capitol tror jeg. Scylla husjer bort de siste journalistene. "Makan for noen mennesker uten manerer!" sier hun irritert mens hun går forbi oss uten å se på oss. Jeg ler en liten latter for meg selv. Se på deg selv. Toget setter seg helt plutselig i bevegelse. Jeg går bort til vinduet og titter ut av det. Dette er kanskje siste gang jeg ser distriktet mitt. Jeg blir ståendes i vinduet helt til trærne sluker opp distriktet og Nøtten.