68th Hunger Games

48

Jeg blir møtt med et jubelbrøl når jeg tar det første skrittet ut på distrikt to's jord igjen. "Abigail!" hører jeg alle rope. Jeg vinker til de mens jeg smiler. Hele distriktet har stelt i stand en velkomstfest som vi alltid gjør når noen fra distriktet vinner Lekene. Hvor er Paige og onkel Kurt? Skulle ikke de ha vert de første jeg så? Jeg prøver og huske tilbake på tidligere øyeblikk når en nybakt vinner kommer hjem - familien får alltid reservert plass fremst på togstasjonen, så det første den nybakte vinneren får se er sine elskede, men Paige og onkel Kurt hater meg vel fortsatt. Og jeg hater de. De neste timene er det full fest i distriktet, og jeg blir tatt med på en rekke begivenheter hvor alle hyller meg. Alle i distriktet elsker meg. Jeg får beskjed om at jeg ikke får flytte inn i vinnerlandsbyen før om en uke, så noen fredsvoktere kjører meg hjem. Jeg takker for turen, går gjennom den lille hagen vår og inn døren. Huset ser akkurat ut som før. Det er varmt og lunt, og jeg lurer på hvor onkel Kurt og Paige er. "Abigail?" hører jeg Paige rope. "Ja, det er meg," svarer jeg henne. Paige kommer stormende ned trappen og gir meg en klem. Det var jammen meg en varm velkomst. "Jeg er så glad for at du er her," hvisker hun inn i øret mitt. "Hva er det med deg?" svarer jeg henne og river hun bort. "Hva mener du?" spør hun uforstående. "Vel, nå liker du meg? Du har jo hatet meg i alle år," svarer jeg henne. "Ja jeg vet det Abigail, men jeg forsto ikke hvor glad jeg er i deg før jeg så deg på arenaen," sier Paige og smiler. Det var jammen meg en forandring. "Og Abigail, tenk at jeg, du og far skal flytte inn i vinnerlandsbyen sammen! Når vi snakker om det, kanskje du kunne kjøpt.." begynner hun før kroppen min koker over på mindre enn et sekund. "Du bryr deg ikke om meg. Du bryr deg bare om pengene og populariteten jeg har vunnet din falske lille rotte!" snerrer jeg til henne. Paige protesterer, men jeg avviser alt hun sier. Til slutt gir Paige opp og sier: "Fint! Jeg hadde uansett ikke orket å late som om jeg liker deg resten av livet. Du drepte mor," snerrer hun til meg. "Mor lever!" plumper det ut av meg før hjernen min tenker seg om. Paige ser på meg uforstående. "Du lyver," svarer hun meg med usikkerhet i stemmen. "Tro hva du vil," sier jeg. Jeg ser onkel Kurt komme mot oss i et speil foran meg. "Far, der er du! Abigail sier at mor lever. Lekene har virkelig gjort noe med hodet hennes," ler Abigail. Onkel Kurt blir plutselig stiv i kroppen mens han stirrer på meg sint. Paige ser på meg med et stort spørsmålstegn, så snur hun seg mot far og sier: "Far, si at hun lyver!" Far svarer henne ikke, men etter en stund sier han: "Abigail, jenta mi!" Han kommer bort til meg og gir meg en klem. Før han rekker og ta hendene sine rundt meg - dytter jeg ham så hardt at han faller på gulvet. "Hva var det for noe?" brøler han til meg. "Hei, onkel Kurt," sier jeg tørt. Onkel Kurt ser ned på gulvet med røde kinn. "Har hjernen din fått slag eller noe sånt? Det er far som du nettopp dyttet på gulvet, og hvem i alle dager er onkel Kurt?" snerrer Paige til meg. I steden for å la dette bli en stor krangel - forteller jeg de alt. Om mor. Om Remus, min og Paiges ekte far som er død. Historien om onkel Kurt. Men jeg forteller ingenting om Cato. Mens jeg gjør det - begynner Paige og gråte så tårene renner. Når jeg er ferdig sier ingen et ord. "For en latterlig historie Abigail. Prøver du bare og lage splid mellom meg og Paige?" snerrer onkel Kurt til meg og tar armen sin rundt Paige. "Det er sant!" snerrer jeg tilbake. Far reiser seg og slår hånden i bordet så hardt at jeg kvepper. "Så klart er moren deres død, Narissa er så klart død. Jeg var jo der!" brøler han til meg. "Er du helt dum eller Abigail?" snerrer Paige til meg. "Jeg snakker jo sant for tusende gang!" svarer jeg de rasendes. "Hva det enn er som har skjedd med deg de ukene du har vert borte, så kan jeg bare si at du ikke lenger hører til i vår familie!" brøler far til meg mens han stirrer på meg med et dødelig blikk. "Hvem har du fått det gullsmykket av?" spør Paige. "Har ikke du noe med," snerrer jeg. Før jeg rekker og reagere - river onkel Kurt smykket av halsen min og river det i stykker med bare sine egne hender. "Det var det siste minnet jeg hadde fra ham!" sier rasende mens tårene truer med å piple ut. "Fra hvem?" snerrer Paige. Uten at jeg tenker meg om - hopper jeg på Paige og tramper på hodet hennes. Paige hyler. Jeg kjenner noen dra meg bakfra. Onkel Kurt løfter meg og bærer meg ut på gangen mens jeg spreller som et dyr. Han åpner opp døren og kaster meg rett ned i bakken i hagen vår. Sårene og skadene fra arenaen begynner med engang og verke igjen. I tillegg pøsregner det ute, så jeg er klissvåt etter bare ti sekunder. "Du holder deg langt unna oss!" brøler onkel Kurt og kaster ut et par joggesko og en tynn skinnjakke til meg. Tidelet senere hører jeg døren smelle igjen og at han låser døren igjen. Jeg reiser meg mens regnet pøser ned på meg, og jeg er gjennomvåt og iskald. Jeg tar på meg joggeskoene og skinnjakken og løper bort fra mitt tidligere hjem. Jeg leter desperat etter ly, og til slutt finner jeg et gammelt lite skur. Jeg går inn i skuret, setter meg inntil en gammel, råtten trevegg og sovner. Neste dag når jeg våkner - skinner solen på himmelen. Først tror jeg at jeg er på arenaen, men så kommer jeg på at jeg er hjemme igjen i 2. Kastet ut av mitt eget hjem. Uten Cato. Jeg bestemmer meg for å dra til torget for å kjøpe meg frokost. Det er mange mennesker som stirrer på meg mens jeg jafser i meg et smørbrød, men ingen tør og komme bort til meg, men jeg hører at de tisker og hvisker om meg. Senere på dagen blir skyene gråe og det begynner å småregne. Jeg er på vei til å dra til Tinghuset for å spørre borgermesteren om ly, før jeg hører folk rope og skrike. Alle menneskene på torget trekker seg mot Tinghuset, men hvorfor? Jeg har uansett tenkt meg til Tinghuset, så jeg følger bare etter. "Hva er det som skjer?" spør jeg en kvinne med to barn som også er på vei mot Tinghuset. "Det går rykter om at en offentlig henging er på gang," svarer hun meg og skynder seg sammen med barna sine. Jeg begynner med engang å tenke på Oliver som jeg hengte på arenaen. Når jeg ankommer Tinghuset - kryr det av mennesker. Mangen tusen. Jeg besvimer nesten når jeg ser hvem det er som skal bli hengt på scenen foran Tinghuset. Cato. Han står med en renneløkke rundt halsen sin som henger i fra en treplanke, og han står på en fall luke på et slags bord. Det er som om jeg hører stemmen til president Snow i hodet mitt: Jeg kommer til å rettferdiggjøre karmaen din. Jeg hengte Oliver på arenaen, og nå skal han henge Cato.. president Snow vet utmerket godt at jeg elsker Cato, men hvordan rettferdiggjør han karmaen min ved å henge Cato? Snow har jo ikke engang hatt kjennskap til Oliver engang. Så klart. Så dum jeg er! Forbrytelsen til Cato ved å snike seg til Capitol ulovlig var så alvorlig at han uansett hadde blitt henrettet. Men hvorfor gjorde Snow Cato om til en Avox om han uansett hadde tenkt til å drepe ham? Snow kunne ikke ha gitt meg et klarere budskap: Jeg eier deg nå Abigail. Du skal gjøre som jeg sier. Hvem andre har president Snow egentlig å straffe seg på som jeg elsker? Jeg kommer ikke til sans og samling igjen før jeg registrerer at jeg ligger på bakken mens noen prøver og gi meg litt vann. Instinktivt reiser jeg meg og brøyter meg vei gjennom mengden! "Cato!" hyler jeg. "Flytt deg!" hveser jeg og brøyter meg vei gjennom mengden. Det er mange tusen mennesker her, så jeg er langt ifra Cato. "Cato, jeg kommer!" så og si brøler jeg. Mengden gir meg fri plass mot scenen foran Tinghuset hvor alle uttakene foregår. "Cato!" hyler jeg desperat. Jeg nærmer meg ham nå, og han har registrert meg. Jeg ser en fredsvokter holde et tau som gjør at fall luken kommer til åpne seg. Drar han i det så åpner luken seg. "Vær så snill!" hyler jeg til fredsvokteren som holder tauet. Jeg er bare ti meter fra scenen som er dekket av røde roser, men to fredsvoktere river meg ned i bakken mens jeg kjemper i mot. Den ene av de tar hendene mine i en jernlås mens de tvinger seg ned på kne. Tårene begynner og piple ut av øynene mine. De gråe skyene tidligere i dag morges har nå begynt og pøse på med regn, så kroppen min er iskald og våt tvers gjennom. "Vær så snill!" hulker jeg til fredsvokteren som holder tauet mens det iskalde regnet plasker ned. Jeg ser opp på Cato som er livredd. "Ikke gjør det!" hyler jeg til fredsvokteren som gjør antydninger til at han skal dra i tauet. Jeg gjør et siste forsøk på og kjempe i mot jerngrepet til fredsvokteren, men det nytter ikke. Bak meg hører jeg mengden mumle og sukke. Alle synes synd på meg, men hva kan de gjøre for å stoppe hengingen? "Vær så snill!" skriker jeg en gang til mens tårene regner. De røde rosene på scenen har begynt å visne.  "Cato!" hyler jeg engang til. "Hvem enn du er bak den hjelmen, vær så snill!" hulker jeg og ser på ham mens tårene og snørret renner. Regnet høljer ned, og mengden vil bare dra hjem, men så klart vil de ikke gå glipp av den offentlige hengingen. Jeg snur hodet mitt og stirrer på mengden tryglende. "Vær så snill og gjør noe. Vær så snill!" skriker jeg desperat. Jeg ser at mange av de har lyst til å gjøre noe, men ingen av de vil risikere og selv bli henrettet. Jeg snur meg igjen og ser tryglende på fredsvokteren som holder tauet. Jeg prøver og få øyekontakt med ham til tross for at han har en hjelm på seg, men han ser meg ikke. Jeg ser at han nikker til fredsvokteren som holder meg nede på kne. Så gjør han det - han drar i tauet. "Cato!" hyler jeg og strekker armen min opp etter Cato. Mengden gisper og jeg vet at han er død. Tårene triller mens jeg skriker så høyt at sikkert hele distriktet kan høre meg. Fredsvokteren som holder meg - dytter meg ned i bakken og jeg blir liggendes alene igjen på en klissvåt bakke mens tårene og regnet høljer ned. Jeg hører mengden forsvinne, men to gutter tar fatt i den iskalde og gjennomvåte kroppen min og bærer meg bort fra gutten jeg elsker.