68th Hunger Games

27

Solen er på vei ned, så temperaturen synker fort til behagelig kroppstemperatur som gjør at jeg kan løpe i et jevn tempo. Mens jeg løper grubler jeg på Aaron's død. Drukne i kvikksand, for en latterlig død. Uansett - det betyr at tretten er døde og at det er elleve igjen. Jeg tar en pause ved en stein og bestemmer meg for å finne ut hvem som er døde. Tiberius og Aaron fra gruppa vår. Da er 2 døde. Jeg teller med fingrene. Tributtene fra 3, 5, 6, 10, 12 og jenta fra 11. Det er 13 det. Det betyr at fortsatt Distrikt 7, 8 og 9 har begge tributtene igjen i Lekene. Jeg vedder på at mange av tributtene fra samme distrikt har slått seg i sammen, for sjansen å overleve her i savannen med å være to stykker er betraktelig større enn om du bare er en. Bra for meg, da slår jeg to fluer i en smekk om jeg støter på de. Jeg slurker i meg en flaske vann og bestemmer meg for å løpe tilbake mot Overflødighetshornet for å få tak i mer vann og mat. Jeg lurer på hvordan de andre tributtene klarer seg, for jeg har ikke sett snurten til vann eller mat her ute i savannen. Mange av tributtene har sikkert gamblet med og ta mat og vann fra Hornet mens vi har vert på jakt. Hadde vi vert litt smarte så hadde vi telt opp varene, for det var ikke mye vann og mat vi hadde fra starten av Lekene en gang. Kanskje er det tomt, og hva skjer med meg da? Jeg legger fra meg tankene om at jeg kanskje kommer til å dø av dehydrering. Jeg drikker opp resten av vannet som jeg har med meg og satser på at det er rikelig med vann i Overflødighetshornet. Det mørkner totalt, så mørkt at jeg bare så vidt kan se føttene mine - heldigvis nærmer jeg meg Overflødighetshornet. Jeg sprinter den siste biten bort til hornet, over en av de tjue gjenværende broene og inn i munningen til Overflødighetshornet. Jeg ransaker alt på let etter mat og vann. Jeg finner mat for et par dager og bare fem flasker vann. Så hører jeg et par løpendes føtter på vei ut av Hornet. Tributten er ikke særlig høy, eller muskuløs, trolig under 15 år. Jeg kaster en kniv på tributtens ben. Ut ifra skriket å dømme så er det en gutt. Jeg hopper over ham og drar av ham hetta. Jeg tror det er gutten fra 11 utifra hudfargen å bedømme. "Fortsatt med i leken?" gliser jeg. Han skriker mens han desperat prøver og komme fra grepet mitt. "Du skjønner vel at jeg må drepe deg nå," sier jeg og ler. "Gjør det fort," trygler han. "Å, hold kjeft!" sier jeg og slår til trynet hans så hardt at han begynner å blø neseblod. "Hvorfor må alle si det samme?" sier jeg sint. Gutten fra 11 ser på meg uforstående. "Gjør det fort," sier jeg og aper etter stemme hans. "Du skjønner, du er langt i fra den første som har ønsket at jeg skal drepe de fort og smertefritt, men akkurat nå er jeg i et dårlig humør." Jeg bestemmer meg for å bruke den minste kniven i beltet. Jeg begynner og skjære litt i munnen hans, men han skriker så høyt at jeg får vondt i ørene. "Hold kjeft!" sier jeg og lugger ham hardt i håret. Tårene begynner og piple ut av øynene hans. Jeg tørker de bort med kniven og borer kniven min litt ned i halsen hans. Han hyler av smerte. "Hold kjeft, du lokker til deg tributter!" snerrer jeg til ham og borer kniven lengre ned i halsen. Han hyler. De neste minuttene holder jeg på med ham til jeg blir lei. Til slutt skjærer jeg av strupen hans og kanonskuddet drønner. Jeg setter meg i munningen av Hornet og drikker en av de dyrebare flaskene mine med vann. Fire igjen. Seglet dukker opp på himmelen og nasjonalsangen spilles opp. Aaron og gutten fra 11 dukker opp på himmelen. Bare ti igjen. Bare ti igjen. Jeg bestemmer meg for å legge meg til å sove til tross for at jeg har lyst til og jakte hele natten, men nå som det er total vannmangel på arenaen så er nok det ikke lurt, men hva om de andre proffene finner meg her? Jeg tror ikke det - jeg vedder på at de ble igjen i kløften. Plutselig begynner jeg og bli paranoid. Hva om noen hugger av alle broene så jeg ikke kommer meg bort herifra? Nei - det er minst tjue broer igjen, og det smeller når en av de treffer lavaen. Nei - jeg er trygg her. Jeg legger meg godt til rette og ser opp på himmelen - bare ti igjen. Jeg føler meg uvanlig avslappet og sovner på et blunk.