68th Hunger Games

26

Kvikksand - hvor dumme er vi? "Kvikksand!" hyler Safir panisk mens hun prøver og kravle opp fra kvikksanden. Kvikksanden har begynt og dra ned de andre også. Jeg kaster øksa mi opp på land tjue meter i fra meg for å redde den. Knivene satser jeg på sitter trygt i beltet. Jeg prøver og dra meg selv opp fra kvikksanden, men det er tung og det krever alle mine krefter. Kvikksanden paralyserer føttene mine. Jeg prøver desperat å holde hendene i gang i kvikksanden så de heller ikke blir paralyserte, for da er det over og ut. Bak meg hører jeg de andre stønne og banne mens de kjemper for at ikke kvikksanden skal dra de ut. Etter minst tjue minutter strev når jeg endelig land. Jeg drar meg opp med hendene til tross for at jeg har krampe i de. Bare og dra meg opp bruker jeg mange minutter på, men til slutt greier jeg det. Jeg legger meg flat på land og puster ut. Kroppen min verker, og jeg har kramper i armene mine. "Hjelp!" hører jeg Aaron rope. Jeg snur meg og ser at kvikksanden har nådd opp til haken til Aaron. Han er fullstendig paralysert. Safir, Ruby og Nadine nærmer seg land mens de puster og peser. "Hjelp!" skriker Aaron en gang til. De andre hører ham, men de er for opptatt med seg selv. "Safir, Ruby, Nadine, Abigail, hjelp!" skriker Aaron desperat. Han er nesten på gråten. Jeg får øyekontakt med ham, og han ser på meg tryglende. "Abigail, vær så snill!" roper Aaron desperat. Kvikksanden når ham opp til nesen. "Sorry, men jeg hjelper ikke mennesker som planlegger og drepe meg," snerrer jeg til ham. Nå kan jeg stikke, men først planlegger jeg og drepe de andre proffene. De er ti meter fra land. Jeg plukker opp en kniv fra beltet, men armene mine er som gele. Jeg kaster den mot Ruby, men den lander to meter fra hodet hans. Det er nesten så jeg blir flau over meg selv. Et kanonskudd drønner, og Aaron har nettopp druknet i kvikksand. "Vær så snill ikke drep oss," sier Nadine til meg. "Beklager, men jeg hørte dere i natt," sier jeg og kaster en kniv mot henne. Den suser over hodet hennes. "Vet dere hva - jeg tror jeg bare venter her," sier jeg til deg. "Hva?" snerrer Safir mens hun strever for å holde seg oppe. "Kommer dere dere på land, så dreper jeg dere, og for å unngå at det skjer så må dere bare være her i kvikksanden og drukne," sier jeg og ler en liten latter. De neste ti minuttene blir jeg sittende og se på de andre kjempe for å unngå døden, men så finner Safir en plass og stå midt i kvikksanden. Hun puster lettet ut. Ruby og Nadine kjemper seg bort til Safir. Jeg merker at armen min snart fungerer som optimalt, men Safir, Ruby og Nadine har en enorm spenst, så de klarer faktisk og hoppe fra den tingen de står på og til land, men armene deres ser ikke paralyserte ut eller som om de er gele. De bevæpner seg og sprinter mot meg. Tjue meter fra meg er de. Jeg kaster øksa mi mot de, men armen min fungerer ikke normalt så jeg kaster den over de. Jeg skal til å ta opp sverdet fra beltet mitt før jeg hører noe suse over meg. En gigantisk stein er på vei mot meg. Jeg rygger elegant et par steg bakover, og den gigantiske steinen borer seg ned i bakken par sekunder senere. Jeg titter opp og ser gutten fra 7 på en fjellhylle over meg. "Bra forsøk!" snerrer jeg til ham. "La henne bare gå, vi dreper henne senere," hører jeg Ruby si. De trasker bort mens de tramper i bakken i frustrasjon. Jeg er fristet til og ta opp jakten på de, men jeg tviler på om jeg klarer og drepe de alle sammen før en av de dreper meg. Nei, jeg må bort herfra. Jeg skrubber bort kvikksand fra overalt av kroppen min og slurker i meg halvparten av flaskene i sekken min. Jeg raper fornøyd og setter kurs mot Overflødighetshornet.