68th Hunger Games

4

Av ren frustrasjon løper jeg fra huset mitt til torget hvor jeg skal møte Cato. Jeg titter ned på klokken min og ser at jeg skulle ha vert der for over fem minutter siden. Jeg sprinter alt jeg kan til torget, og jeg må innrømme at for første gang på lenge, kjenner jeg et stikk av redsel. Faren min er fredsvokter, og hvem vet? Kanskje bestemmer han seg for å drepe meg, men jeg tror ikke det. Jeg vet innerst inne at han elsker mor, og innerst inne så vet han med seg selv at han ikke kan ta livet av meg. Han elsker fortsatt mor. Menneskene i distriktet som sto mor nærmest, sier at jeg har arvet skjønnheten hennes. Selv om jeg ikke ser på meg selv som spessielt pen. Det eneste jeg liker med meg selv er håret mitt. Mens jeg løper, tenker jeg på at jeg kanskje ikke skulle ha angrepet Paige. Hun er en snobb, men hun er tross alt søsteren min. Men noe i kroppen min mot argumenterer meg selv. Ingenting av dette hadde skjedd om de ikke hadde behandlet meg som om jeg var en mus, og resten av hele veien til torget tenker jeg de aller verste tankene om Paige og far. Jeg håper at de blir hengt en dag. Jeg sprinter forbi tinghuset - en stor bygning bygget av marmor. Den var veldig vakker før i tiden sier de eldste menneskene i distriktet, men den har gått ned med årene. Torget er omkrinset av alle slags butikker. Matbutikker, klesbutikker, cafeer. Jeg speider etter Cato. Torget er gigantisk, og vi avtalte ikke nøyaktig hvor vi skulle møtest hen, men så kommer jeg på at de tidligere gangene vi har møttest, pleide vi å møte hverandre på en cafe helt på vestkanten av torget. Jeg gisper etter pusten før jeg setter fart igjen. Jeg løper alt jeg kan i ca. to minutter før jeg ser Cato sitte på en stol utenfor cafeen helt alene. Han vinker til meg og jeg vinker utmattet tilbake. "Hvorfor så sen søta?" spør han meg. "Problemer hjemme," sier jeg andpustent og setter meg ned på en stol. Han ler en liten latter og sier: "Hva var det som skjedde?" Jeg forteller ham alt. Om Paige. Om far. Om alt. "Du vet at de fleste mennesker ville ha grått i din situasjon?" sier Cato til meg og hever et øyenbryn. "Vel, jeg er ikke som de fleste," svarer jeg tørt. En kvinne kommer bort til oss og spør oss hva vi vil ha. "Jeg spanderer. Vi vil gjerne ha to oste smørbrød, og to glass med eplejus," sier Cato. Kvinnen nikker og går sin vei. Av alle mennesker i verden, er det kun en jeg stoler på, og det er gutten som sitter rett ovenfor meg. Han har vel egentlig blitt en mann nå, men jeg klarer ikke å vende meg til tanken at han nettopp er fylt tjue. "Melder du deg i morgen da?" spør Cato meg. "Ja, selvfølgelig," svarer jeg tilbake. "Du, jeg vil ikke miste deg" svarer Cato meg. Smigret, men selv om han er min beste venn så gidder jeg ikke å høre på ham av den grunn. "Hør her, sjansen for at det blir meg i morgen er så fjern at du ikke trenger å være bekymret for det engang," svarer jeg ham og smiler. Kvinnen kommer tilbake og serverer oss to oste smørbred med perfekt smeltet ost og to beger med eplejus. Cato legger pengene i hånden hennes, og hun forsvinner inn til cafeen sin igjen. Jeg tar ostesmørbrødet mitt og spiser med god appetitt. "Men tenk om det blir deg da," spør ham meg. "Da vil det vere det beste øyeblikket i mitt liv," svarer jeg ham med munnen full av mat. "Da blir det i hvert fall langt i fra det beste øyeblikket i mitt liv," sier Cato tørt. Jeg leser de safir blåe øynene hans og jeg tolker smerte. Noen ganger har jeg faktisk forestilt meg livet mitt sammen med Cato. Jeg tror at det kan bli noe mellom oss, men foreløbig så holder jeg ham bare som en nær venn. Ingenting blir sagt på mange minutter. Jeg hiver innpå de siste bitene av smørbrødet og skyller det ned med 3 desiliter eple jus. "Takk," sier jeg. "Værsegod," svarer Cato meg. Jeg liker ikke denne anspente stemningen mellom oss, så jeg kaster en stor brød smule på ham. "Hei, hva er det?" sier jeg og ler en liten latter. "Jeg vil bare ikke miste deg Abigail," svarer han meg. Kanskje jeg ikke burde melde meg? Kanskje jeg bare kan bli her i distriktet og leve resten av mitt liv sammen med Cato? "Tror du at det kan bli noe mellom oss?" spør jeg ham. Han trekker på skuldrene sine og sier: "Kanskje det." Egentlig så er vi veldig ulike. Jeg husker for noen år siden når han gikk på skolen noen trinn over meg. Han var hele skolens gud. Han har utseendet med seg. Han har blondt hår med noen naturlige krøller som ligner på bølger. Han er høy, minst 1.85 og så har han bare de vilt flotte øynene. De er safir blå. De fleste i distriktet har brune eller gråe. Mine er en blanding av grønne og gråe. "Hvorfor meg?" spør jeg ham. "Hva mener du?" svarer han meg. "Hvorfor tilbringer du ikke tiden din sammen med noen andre enn meg, som ja, ikke er så dårlig likt som meg?" spør jeg ham. Egentlig så er det utrolig at jeg i det hele tatt snakker sammen med ham. De fleste jentene i distriktet hater meg. "Fordi jeg liker deg, og fordi du er pen," sier han og gliser. "Nå må du gi deg," svarer jeg ham og kaster resten av smulene mine på ham. Den neste timen prater vi og hygger oss helt til en kjølig vind tar tak i oss. "La oss gå hjem," sier Cato og reiser seg fra stolen. "Hva mener du med oss? spør jeg ham. "Hvorfor kan du ikke bli med hjem til meg? Du vil vel ikke hjem til din far og Paige?" sier han og gliser. "Greitt," sier jeg og følger etter ham. Vi går fra cafeen og går mot retningen av huset hans. Han bor på nesten motsatt side av distriktet enn meg, og jeg vet at han har et flott hus. Vi har gått i hele fem minutter, før jeg merker at han holder hånden min.