68th Hunger Games

18

Jeg blir møtt med en hetendes varme når jeg ankommer arenaen. Jeg tar mitt første pust og munnen min fyller seg med damp. Så mye damp at det er ubehagelig og vanskelig å puste. Jeg titter rundt meg og analyserer arenaen. Seksti meter foran meg er Overflødighetsshornet, men for og komme meg dit må jeg løpe over en bro, og det værste - den hetendes varmen og dampen kommer fra lavaen under broene. Plutselig kommer tankene mine om at broene kanskje ikke er trygge, men jeg har ikke tid til å tenke på det nå. Det er tjuefire sektorer, altså en til hvær tributt. Jeg stirrer bak meg og ser en knusktørr savanne med store kampesteiner som det helt sikkert gjemmer seg farlige dyr. "La sekstiåttende Dødslekene begynne!" jaller en stemme som er nødt til å være stemmen til den legendariske speakeren Claudius Templesmith. Plutselig begynner en stemme og telle ned fra seksti. Seksti sekunder har jeg på meg. Jeg ser rundt etter mine allierte. Sektoren til høyre meg står Ruby. Blikkene våres møtes, og vi gir et kort nikk til hverandre. Jeg vet at jeg kan komme meg først til Overflødighetshornet og få kloa i et våpen. Jeg vet at gongongen snart kommer til å gå, så jeg knyter skolissene mine stramt som bare det så jeg ikke risikerer å snuble. Mange sektorer fra venstre for meg hører jeg en stemme som brøler. Tiberius. Om jeg kommer først til Hornet - kanskje kan jeg ta en kniv og kutte av broen til Tiberius? Nei - han er for rask. Solen over meg steker på en skyfri himmel. Vann er min nye bestevenn fra nå av. Ti sekunder igjen hører jeg stemmen. Jeg gjør meg klar - og så lyder gongongen. Jeg sprinter alt jeg kan mot Hornet. Broen er litt gyngete, så det hindrer meg litt, for jeg har absolutt ikke lyst til å falle ned i lavaen. Gutten fra 10 i sektoren til venstre for meg når Overflødighetshornet rett før meg. Jeg ser en øks og blinker den ut, men det samme har gutten fra 10 gjort. Jeg hopper over ham, river han ned i bakken og plukker opp øksa. "Vær så snill - ikke drep meg!" sier han. "Sorry, men eventyret ditt stopper her," sier jeg og borer øksa i halsen hans. Rundt meg hører jeg skrik fra tributter som nylig har nådd Overflødighetshornet. Jenta fra 3 har armert seg med en ryggsekk og løper mot en bro for å komme seg i trygghet. Mens hun sprinter over broen- borer jeg øksa i tauene som holder broen oppe. Broen kollapser sammen med jenta, og jenta kan ikke annet enn å skrike før hun lander i lavaen og smelter opp. Jeg snur meg mot Hornet igjen og ser mine allierte har hendene fulle, men mangen av tributtene gjør motstand, så det er ikke bare bare å drepe de. Bra, jeg kommer til å trenge litt motstand. Jeg blinker ut en gutt som nettopp har unnsluppet Tiberius. Han er liten og rask og piler mot en bro for å komme seg i trygghet. Jeg plukker opp en kniv fra en død tributt og kaster den mot ham. Kniven borer seg i magen hans. Han slipper ut et lite hyl, men han fortsetter målrettet mot en av broene. Jeg lar ham unnslippe og blinker ut Tiberius som har hendene fulle. Jeg vet at det er kynisk og drepe ham når vi har inngått en pakt, men han er for farlig til at jeg kan la han leve. "Du er mitt første offer," sier Tibeius og ler mens han ligger oppå en annen tributt. Fyren fra 9. Han skal til å drepe ham før jeg svinger øksen min mot ham. Den borer seg dypt i halsen hans. Jeg river ut øksen og ser på en døende Tiberius. Gutten fra 9 piler unna, og jeg lar ham unnslippe. Jeg titter rundt meg og ser de siste tributtene legge ut på flukt - heldigvis tror jeg ikke at de andre så at jeg drepte Tiberius. En liten jente fra 12 tror jeg løper mot meg med de andre hakk i hel. Ansiktet hennes er vettskremt og jeg ser frykten i øynene hennes. "Vær så snill, la meg få leve," sier hun mens vi omringer henne. "Og hvorfor det?" spør Safir. "Fordi jeg kan hjelpe dere!" bønnfaler hun. "Beklager, men vi er ikke interesserte," sier jeg og borer øksen i hodet hennes.